Kunnskap om gen-risiko kan endre faktisk risiko

Forskere ved Stanford University sikret seg DNA-prøver fra 223 deltakere som ble fortalt at de deltok i en studie om forholdet med DNA og diett. Senere utførte 116 av studiedeltakerne en treningstest, mens 107 spiste et måltid.

Uten at det var kjent for deltakerne hadde forskerne testet deltakerne for to gener, ett som er assosiert med fedme og ett som er forbundet med treningskapasitet. I løpet av den første testrunden kunne forskerne se små forskjeller i treningsevne og kroppens reaksjon på måltidet, avhengig av genvariant. Personer med den beskyttende versjonen av treningsgenert hadde for eksempel litt bedre treningskapasitet.

Prestasjonene endret seg
En uke senere, da deltakerne kom tilbake for en ny test, fikk de vite sitt genetiske testresultat – som i noen tilfeller var sant og i andre tilfeller fiktivt. Blant annet ble noen av personene med genet som beskytter dem mot fedme, fortalt at de hadde en genvariant som gjorde at det var mer utsatt for fedme. Denne gruppen fikk også informasjonsmateriell hvor de kunne lese at genvarianten gjorde at kroppen produserer mindre av hormonet som gir metthetssignal til hjernen.  

Etter at de fikk vite om gentest-resultatene, utførte studiedeltakerne nøyaktig den samme testen som sist; enten løpe på en tredemølle eller spise et måltid. Resultatene var oppsiktsvekkende: Forskerne fant at informasjonen om genrisiko endret resultatene.    

– Det å motta genetisk informasjon gjør deg ikke bare mer informert. Denne studien viser at informasjonen også kan ha en fysiologisk innvirkning på kroppen din som faktisk endrer din generelle risikoprofil, sier Alia Crum, en av forskerne, i en pressemelding.

Studien er publisert i Nature Human Behavior.

– Viktig å være klar over
De som ble fortalt at de hadde en versjon av genet som gjorde dem mindre utsatt for fedme presterte bedre etter det andre måltidet, og produserte to og en halv ganger mer av «metthetshormonet», selv om måltidet var identisk som uken før.

Personene som fikk vite at de hadde et gen som reagerte dårlig på trening, presterte også dårligere på tredemølleprøven. Lungekapasiteten ble redusert og de avsluttet treningen tidligere. De som derimot trodde de hadde godt trenings-gen løp lenger enn på forrige test, uavhengig av om de hadde genvarianten eller ikke.

Forskerne Alia Crum og Bradley Turnwald, sier ikke at DNA-testing er bra eller dårlig, men påpeker at det er viktig for genetiske veiledere og andre å være klar over hvordan slik kunnskap kan påvirke en persons risiko.

– Tanken om å være genetisk i fare eller beskyttet kan endre hvordan vi føler, hva vi gjør og hvordan kroppene våre reagerer, sier de.