Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

De røde måltalls tale

Litt mindre poliklinikk i bytte mot strukturert opplæring på operasjonsstuen? En smule forsinkelse av henvisningsvurderingen mot tettere veiledning? De røde måltallenes tale kan bli til både hjelp og hinder for kvaliteten på ny spesialistutdanning av leger.

Annons:
Trude Basso

Kronikk: Trude Basso, Overlege Ortopedisk avdeling, St. Olavs hospital.

DA HAR spesialistutdanningen av leger offisielt blitt modernisert. Ifølge regjeringen skal utdanningen nå være i samsvar med pasientenes og tjenestenes behov. Med tettere veiledning og supervisjon – og skarpt sikte på forskriftsfestede læringsmål – har de regionale helseforetakene nå fått ansvar for å utdanne legespesialister – helst på kortere tid.

De fleste erfarte at verdenen på sykehusavdelingene så ganske lik ut idet siste ledd av ny spesialistutdanning ble iverksatt 1. mars. Dersom arbeidshverdagen for leger i spesialisering (LIS) og for dem som skal lære opp fremtidens spesialister, fortsetter helt som før, har ny spesialistutdanning spilt fallitt. Den har da spilt fallitt ved å forbli en proforma moderniseringsreform mest synlig på Helsedirektoratets hjemmeside og i e-postbokser fulle av lenker til læringsmålenes avkryssingsbokser.

INNEN GJELDENDE RAMMER. I tråd med sitt samfunnsoppdrag skal de regionale helseforetakene og sykehusene behandle pasienter, utdanne helsepersonell, drive forskning – og lære opp pasienter og pårørende. Som med pasientene i henvisningsbunken blir de fire hovedoppgavene også prioritert opp mot hverandre, både på overordnet regionalt nivå og i hver enkelt avdeling.

Den nye spesialistutdanningen presenteres som en kvalitetsreform. Man skulle selvfølgelig ønske at ny spesialistutdanning også ville føre til at utdanning veies tyngre på den overordnede prioriteringsvekta. Med unntak av utdanningsansvarlige overleger som skal få øremerket en liten prosentandel av sin stilling for oppfølging av LIS, er det dessverre lite som foreløpig tyder på det. Ny spesialistutdanning forventes utført innen gjeldende rammer.

Der forutsetningen er eksisterende ledig legekapasitet mellom visittgang, poliklinisk virksomhet, operasjoner, akuttberedskap og henvisninger, vil dette fungere. Men hva hvis fag-, drifts- og budsjettansvarlig leder må akseptere tilsig av røde måltall for poliklinikk, epikrisetid og henvisninger for å etterleve hensikten med ny spesialistutdanning?

FORSTÅELSE. Sykehusleger har lang erfaring i å motta og akseptere nye oppgaver som forventes løst innen gjeldende ramme, eller til og med på fritiden. Sykehus og direktorat har erfart at man kommer langt med legekollegiet ved å trigge yrkesstolthet og engasjement for faget og egne pasienter.

Andre yrkesgrupper i sykehusene har like lang erfaring med nøye kartlegging av praktiske konsekvenser ved tilføring av nye oppgaver. Noen har forstått at arbeidsmengden verken bør, eller kan, økes i det uendelige når det er mer enn travelt nok fra før. Hvis tilførte oppgaver krever mer ressurser, stilles det krav om mer ressurser. Like mye som sykehus og direktorat har sine erfaringer med leger uten magemål, har de også erfart dette.

De øverste nivåene i spesialisthelsetjenesten har for alle praktiske formål ikke opp-prioritert utdanning av nye legespesialister. Der jobben gjøres, kan man velge å sitte og vente på hjelp fra oven, men det spørs om det er på tide med en liten kulturrevolusjon.

SYNLIGGJØRING. Tid til å gjennomføre ny spesialistutdanning, i tråd med den kommuniserte hensikten, må synliggjøres på aktivitetsplanene. Og når man først er i gang med dette, kan man legge inn alle andre oppgaver som er usynlige ved fremlegging av de røde talls tale: Forberedelser til internundervisninger for eksempel. Eller foredrag for andre yrkesgrupper på eller utenfor sykehuset. Utarbeiding av retningslinjer og prosedyrer.

I møtet med behovet for rundt regnet 50 prosents økt kapasitet i sykehusene i løpet av de neste ti–femten årene, og med intern oppgaveglidning som følge av «kompetanse i front», må leger bli flinkere til å passe på seg selv. Ingen andre kommer til å gjøre det.

“Alle legeledere som vil gjøre den nye spesialistutdanningen til en reell kvalitetsreform, trenger nå all kollegial støtte de kan få”

KOLLEGASTØTTE. Departement og direktorat har under innføringen av ny spesialistutdanning gått ut ifra en eksisterende overkapasitet på sykehusgulvet. Der ledig kapasitet ikke foreligger, vil selvfølgelig praktiske konsekvenser av ny spesialistutdanning som blir implementert etter hensikten, gjenfinnes i driften. Prioriteres strukturerte opplæringsplaner med tettere supervisjon ved operasjonsstuer og poliklinikker, i tillegg til tettere veiledning, vil man forvente å se litt mindre poliklinikk, en smule forsinkelse på henvisningsvurderingene – og at man ikke alltid får klemt inn et maksimalt antatt prosedyrer per dag. Men la de røde måltallene få tale: I ressursknapphetens tid er det dette språket som best forstås.

Det har lite for seg å dvele ved dårlige prosesser under planarbeidet for spesialistutdanningens hamskifte, eller ved at prosedyrelister ikke ble forskriftsfestede. Nå trenger alle legeledere med vilje til å gjøre ny spesialistutdanning til en reell kvalitetsreform, all den kollegiale støtte de kan få.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2019

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!