Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Utilstrekkeligheten – og bortforklaringene

Det kan betegnes som et høyst menneskelig trekk at helsepersonell bortforklarer utilstrekkeligheten ved deres kunnskap. Hvorfra henter vi den bombastiske selvtilliten til å formidle høyst usikre prognoser med en slik sikkerhet at de kaster varige skygger over folks liv?

Annons:
Jan Egil Nordvik

Kronikk: Jan Egil Nordvik, psykolog og leder av Catosenteret

DET SISTE ÅRET er det utgitt to særdeles viktige norske bøker om identitet, kropp, annerledeshet og helse. Først ut var Jan Grue med den selvbiografiske skildringen «Jeg lever et liv som ligner deres» (Gyldendal, 2018). Nå i mars kom «Hemningsløs», boken om Torstein Lerhol, skrevet av biograf og journalist Ola Henmo (Cappelen Damm, 2019).

Begge biografiene er tatt godt imot av litteraturanmelderne, men representerer til dels ulike prosjekter. Der portrettet av Lerhol er folkelig og ofte rørende, er Grues bok en vakker språklig opplevelse av refleksjoner, poengterte historier, utdypinger, presiseringer og tankevekkende motsetninger, som nylig ga han Kritikerprisen 2018.

Grue plasserer seg språklig et nivå over det vi er vant til fra norske intellektuelle, og man kan nesten fortape seg i leseropplevelsen og glemme temaene han tar opp.

FEIL PROGNOSER. Tematikken i biografiene er høyst aktuell for helsepersonell og ansatte i velferdstjenestene. Grues henvisninger til journalnotater, epikriser og offentlige brev fra egen barndom og tenårene rammer alle oss «hjelpere» direkte: Gjennom språket vårt bidrar vi til hvordan brukere av helsetjenestene og deres pårørende oppfatter seg selv og sin fremtid. Det siste blir tydelig i begge bøkene: Da diagnosen ble satt, fikk foreldrene til Lerhol forespeilet at sønnen deres kunne bli bare to år gammel, mens Grue forteller om en progredierende (feil-)diagnose fra han var tre år, som først ble rettet opp i 20-årene etter tilsvarende mange år med stabil «klinisk» tilstand.

“Feilen vi gjentar og gjentar, er at vi verken undersøker hva vedkommende forsto, hvordan det stemmer med personens eksisterende oppfatning – eller systematisk innhenter informasjon fra brukere som ville ha korrigert våre antakelser”

Det er lett å fokusere på at begge prognosene var gale. At man ikke visste mer eller bedre den gangen de ble gitt. Men eksemplene rammer like mye den grunnleggende informasjonsskjevheten mellom helsepersonell og dem som mottar hjelpen. Vi antar selv vi vet så mye mer enn pasientene, og det tror naturlig nok de også, ellers ville de ikke ha kommet til oss. Men hvorfra henter vi den bombastiske selvtilliten til å formidle høyst usikre prognoser med en slik sikkerhet at de kaster varige skygger over folks liv?

DIAGNOSEN – EN FASIT. Når en ny tilstand påvises eller en ny diagnose stilles, blir vi også «lærere» som hjelper de personene som diagnosen gjelder, med å få sin første kunnskap om den. Grue, som i tillegg til å være forfatter, er professor med språk som sitt felt, skriver følgende om opplevelsen av diagnoser: «En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbilder. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke» (s. 99).

Det kan gjerne betegnes som et høyst menneskelig trekk at helsepersonell bortforklarer utilstrekkeligheten ved sin kunnskap. Hvis pasienten sitter igjen med feil inntrykk av sin egen helse, er det lett å skylde på at hun/han misforsto, at tiden ble for knapp eller at vi manglet egnet informasjonsmateriale. Feilen vi gjør om og om igjen, er dessverre at vi verken undersøker hva vedkommende forsto, hvordan det stemmer med hennes/hans eksisterende oppfatning – eller systematisk innhenter informasjon fra tjenestebrukere som faktisk ville ha korrigert våre antakelser.

DEPRESJONENS SPRÅK. Vi lykkes også for sjeldent i å bidra til den helhetlige forståelsen en har av seg selv, utover diagnosene eller symptomene. I de to biografiene trer denne helheten frem, og historier om fysisk og identitetsmessig sårbarhet, andres fordommer og personlig mot, blir fortellinger om to unge menn med høyst ordinære drømmer om jobb, et rikt sosialt liv og egne familier.

Selv om viktigheten av profesjonelle hjelpere er tydeligere i biografien om Lerhol, er det fortsatt slik at takken i begge bøkene mest rettes mot egne familier. Det kan man hevde er naturlig, at de nære betyr mest. Men Grue skriver følgende om helsepersonells språk: «Klinikkens og institusjonenes språk er depresjonens språk, det forventer lite og håper på mindre».

EN SNARVEI. Min erfaring med de hundrevis at helsepersonell jeg selv har jobbet med, er at de fleste vil veldig godt. Dessverre, aller mest for dem vi møter som pasienter, har vi en for svak kultur for å undersøke om vi faktisk gjør godt. Etter flere år med høyere utdanning og mange år i yrkeslivet, står vi fortsatt igjen med de enkleste verktøyene vi kan ha på dette området: Kliniske inntrykk og banale utspørringer – om vi i det hele tatt spør – om det vi gjorde, hjalp?

Å skape den kulturrevolusjonen som «pasientens helsetjenester» krever, vil ta tid. Å lese «Hemningsløs» og «Jeg lever et liv som ligner deres», kan være en snarvei på veien dit.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2019

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

REGJERINGENS PLANER OM SAMMENSLÅING AV SYKEHUS I NORD

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!