Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Yess – vi skal omorganisere!

Troen på at «større=mer robust», utfordres fra oss i nord.

Annons:
Helen Brandstorp

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

MIN INSTITUTTLEDELSE vil ha mindre forskningsgrupper og tydeligere ledelse i disse. Store grupper skal altså deles opp for å bli bedre – inkludert i det å kommunisere.

I starten var jeg selvfølgelig skeptisk til endringen. Dette forsvant først da begrunnelsen ble presentert. Modne og tunge resonnement synes alltid å sige videre og bre seg tregere enn kjappe, fragmentariske faremeldinger. Først fekter man mot forestillinger basert på overskrifter, så kommer de vektige argumentene, den større sammenhengen – og til sist den aksepterende ettertanken.

TRO – OG RISIKO. Uansett; det ledelsen vil, kan forankres i forskning. I Nature i februar sto dette: Store forskningsteam er mer konservative og utvikler oftere kjente konsept sammenlignet med små forskerteam, som tar mer risiko og får frem flere gjennombrudd (1).

I forskning, som ellers i samfunnet, er mangfold en forutsetning for utvikling. Store og små enheter i helseforskning, så vel som i helsevesenet ellers, er nyttig.

De ulike mønstrene for handling i team oppstår av tilpassinger av mellommenneskelig samspill. I de store teamene må gjerne flere overbevises om det smarte ved en ny idé enn i de mindre. Mer tid og penger går til møtevirksomhet. Satsing på de sikrere kortene er det vanlige spillet. I mindre team er det færre å overbevise, det er lettere å skape tro og ta risiko.

“Vi må jobbe bredt, organisert og forskningsbasert mot fordummende forenklinger, basert på fortolkninger av data fra mennesker uten skikkelig innsikt i aktuell kontekst”

KLOKSKAP. Mønstrene forskerne fant, trådte frem fra 65 millioner forskningsartikler, patenter og programvare-produkter fra en periode på 60 år. Jeg lar meg begeistre fordi det stemmer med egne erfaringer og annet jeg har lest. Men om vi får denne effekten hos oss, gjenstår å se.

– Tall er fattigmanns tale. Måleresultater må temmes via samtale, sier guruen innenfor kvalitetsarbeid i helsetjenesten, dr. Don Berwick.

Trish Greenhalg, en annen guru, sier at klokskap om helsetjenester får man ved å lese mange fyldige beskrivelser og reflektere sammen over erfaringer fra praksis. Slik lærer en å skjelne, og se, de viktige sammenhengene i den virkelige verden.

Vi må gjøre som dem: Jobbe bredt, organisert og forskningsbasert mot fordummende forenklinger, basert på fortolkninger av data fra mennesker uten skikkelig innsikt i aktuell kontekst. NRKs «heksejakt» mot Flekkefjord sykehus synes å være et grelt eksempel.

MISFORSTÅTT. Et eksempel på litt misforståtte små enheter er fastlegekontor. Når ansatte satser egen økonomi på å få til en tillitsbasert tjeneste i tett relasjon med folk og stedet de jobber, skapes gullet: Kontinuitet.

Mange leger og enkelte forskere har de siste årene bidratt til en mer opplyst samtale om den kostnadseffektive fastlegeordningen. Men før krisen kom, var det så å si bare sykehusdrift som fikk forskerflokkens oppmerksomhet.

Et tredje eksempel er mindre kommunale, godt integrerte legevakter. Der fastleger, og ikke vikarer, tar vaktene. De kjenner sin befolkning, hjemmetjeneste, sykehjem og trener med sykepleierne og ambulansen. Men herfra har vi lite talldata og få samtaler om kvalitetene som tilhørighet og korte styringslinjer skaper.

FRAGMENTERING. Troen på store enheter og spleiselag har gitt sentralisering av legevaktene, med færre vakter per lege, men også mer fragmentering av det lokale helsevesenet, økt vikarbruk og reiseavstander. Kanskje ville satsing på kvalitet og tjenester, godt integrert, ha fungert vel så godt med hensyn til rekruttering og stabilitet.

– Ofte glemmer vi relasjonene, interaksjonene og motivasjonsfaktorene i våre komplekse organisasjoner, skrev Guttorm Brattebø i denne spalten her i Dagens Medisin, om omorganisering i sin avdeling.

Hvorfor ser ikke vi som er eksperter på komplekse, kroppslige prosesser, at ingen av oss er uforanderlige – som tannhjul i et maskineri? Ikke én oppfører seg like forutsigbart eller nøyer seg med litt smøreolje i ny og ne.

YESS! Det er mye som kan nære eller tære, fritt etter fjerde guru, Anna Luise Kirkengen i Trondheim: Vennlighet, respekt og inkludering er slikt som nærer. Og det smitter.

«Bra jobba, Helen!» – kom det plutselig i en epost fra instituttleder. Jeg hadde ikke prestert noe stort, men kjente at Yess! Slik bygges tilhørighet også mellom forskningsgruppene.

Om vi får til mindre grupper hos oss, og om noen bør bli større, vites ikke. Hvis vi evner å kommunisere, inkludere og respektere hverandre videre i dette omskiftelige samspillet, har jeg trua.

Referanse:
1) Wu L, Wang D & Evans JA (2019) Large teams develop and small teams disrupt science and technology. Nature, 566:378–382

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2019

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!