Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Vi treng ein anna veg vidare

Eg kjenner meg no trygg på at eg ikkje skal stå i spagat mellom den biomedisinske og den humanistiske tradisjonen.

Annons:
Inger-Mari Eidsvik

Innlegg: Inger-Mari Eidsvik, fagkonsulent i rus/psykiatri

Eg kjenner meg no trygg på at eg ikkje skal stå i spagat mellom den biomedisinske og den humanistiske tradisjonen.

EG ER EI godt voksa dame med tvangserfaring frå den lukka psykiatrien. Den mest traumatiserende erfaringa har eg frå påska 1989. Denne påska har eg difor mellom anna kosa meg med boka «Grunnlagsproblemer i vitenskapene om mennesket», med Arnulf Kolstad og Ragnfrid Krogstad som redaktører (Abstrakt forlag).

For meg er det godt å la mine erfaringer få kvile i den kunnskapen denne boka gir meg. Eg er sjølv godt utdanna, og eg står i ein humanistisk tradisjon. Det gjer godt for meg å lese – og forstå – at eg ikkje står åleine. Boka vart utgitt i høve professor Tor-Johan Ekeland sin 70-årsdag. Professorene og andre som gir av sin kunnskap i boka, gir meg styrke til å fortsette å dele av mine erfaringer til beste for komande generasjoner.

MENNESKETS VESEN. I kapittelet «Ny kunnskap om hjernen og genene – konsekvenser for behandling av psykiske lidelser» (side 59), skriv Arnulf Kolstad til slutt etter eit godt og reflektert kapittel:

«Å redusere menneskets psykologi, dets tenking, følelser og atferd til noe som styres av gener og/eller hjernen og dens nevrotransmittere uavhengig av bevisstheten og uten hensyn til miljøet og sosiokulturell påvirkning, hindrer oss i å forstå sentrale dimensjoner i oss selv (Brinkmann 2009). Det gjør også at vi leter etter årsaken til psykiske lidelser på feil sted; på et sted der legevitenskapen har prestisje, i biologien, men ikke der lidelsene faktisk oppstår, i møtet med andre mennesker og generelt i det livet vi lever eller utsettes for. Vi trenger å utvikle videre et korrektiv til gårsdagens gen- og hjernefetisjisme. Nyere kunnskap om bevisstheten og hjernen underbygger at kulturen, samfunnsforholdene og møtet med andre har avgjørende innflytelse på alle psykologiske funksjoner, det vil si på «menneskets vesen», på dets lidelser og gleder, samt på den biologiske hjernens arkitektur og funksjon».

TVANG. Siv Helen Rydheim skriver godt om generasjonstraumer, psykiatritraumer og kampen for eit nytt kunnskapssyn. Ragnfrid Krogstad er glitrende i kapittelet om «Et fritt og informert samtykke –Norge og FN».

“Eg har ingenting å vere takknemlig for i høve til «behandlinga» eg fikk. Vi må få noko nytt. Det biomedisinske hegemoniet fungerer ikkje”

Ho avslutter slik (s. 97): «Tvangen har vært et vedvarende innslag i psykiatriske tjenester, som disse tjenestene har monopol på (Kirk et. Al 2013) Psykiatrien representerer således en slags utenomrettslig rettsinstans. Vi vil neppe få endringer i dette om ikke tvangen gjøres illegitim og myndighetene blir nødt til å prioritere å etablere alternativer».

TRADISJONSSPAGAT. Eg kjenner meg no trygg på at eg ikkje skal stå i spagat mellom den biomedisinske og den humanistiske tradisjon. Eg har virkelig ingenting å vere takknemlig for i høve til den «behandlinga» eg har fått. Eg er; takka vere eiga styrke, kunnskap, eiga stemme og gode mennesker eg har møtt på min veg.

Det kapittelet som kanskje rørte meg mest, er «Historier om en sjømann» av Fredwall, Andersen og Larsen. Forfattarane viser til heile seks lærebøker i psykiatri frå Einar Kringlen si bok «Psykiatri» frå 1972 til Malt, Melle Og Årsland si redigerte utgåve av «Lærebok i psykiatri» (2018), der historia om ein sjømann er med.

Dei formidler objektiviseringa vi som pasienter blir utsett for i psykiatrien. Dette kapittelet er og sårt å lese.

ENDRING MÅ TIL. Eg har vore innlagt i den lukka psykiatrien i lag med ein tidligere sjømann. Han var for meg ei viktig støtte då, og seinere ein god nabo. Men han kom seg aldri tilbake på havet: Hans seilas varte over år i den lukka psykiatrien. Og han døde relativt ung, som så mange andre i den biomedisinske psykiatrien.

Det er 18 gode kapittel i denne boka, samt ei god og informativ innleiing. For meg er det klart og tydelig at vi treng ein anna veg vidare. Det biomedisinske hegemoniet fungerer ikkje. Vi må få noko nytt.

Takk for god bok, og for at eg kan hente styrke i denne kunnskapen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

REGJERINGENS PLANER OM SAMMENSLÅING AV SYKEHUS I NORD

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!