Når livet sparker en medisinstudent i leggen

Det er vanskelig er det å se for seg et liv som ufør når man spretter opp av senga og kjenner på et utømmelig lager av energi. Helt til lageret plutselig har gått tomt.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Marita Vigmostad

Kronikk: Marita Vigmostad, avhoppet medisinstudent

ETTER Å HA møtt veggen for fire måneder siden, har jeg et brennende ønske om å dele all den kunnskapen jeg selv ikke satt på for fem måneder siden. I alle år har jeg vært en sprudlende sjel med uendelig kapasitet, helt til jeg uventet ble rammet av en utmattelse. Ofte blir jeg møtt med spørsmålet om hvordan det oppleves å være utmattet. Det er forståelig – fordi også jeg lurte på dette for bare et halvt år siden.

Tidligere har jeg generelt hatt ei god fysisk og mental helse, med normale svingninger. Og det er først nå, etter en tid med utmattelse og angst at jeg kan sette meg inn i hvordan det føles å være langvarig syk. Vanskelig er det å se for seg et liv som ufør når man selv spretter opp av senga og kjenner på et utømmelig lager av energi. Helt til lageret plutselig har gått tomt.

LÆRDOM. Uvitenhet fører til fordommer. Jeg bar på en oppfatning om at depresjon og psykiske plager satt mellom ørene, og at man må ta seg sammen og komme seg opp av senga om morgenen. Men det fysiske og mentale henger sammen, og er mye mer komplekst enn som så. 

I et krevende studium og en stressende jobb er man kanskje ekstra utsatt for å brenne lyset i begge ender. Etter at Dagens Medisin i fjor høst publiserte min artikkel om å gå på en smell, har jeg blitt konfrontert av et titall medisinstudenter og leger, fra fjern og nær, som er eller har vært i lignende situasjoner. Derfor er det kanskje ekstra viktig å rette søkelyset mot psykiske plager, både som støtte og forebygging. Å møte veggen, rammer kanskje mest den som minst aner det.

I min barndom anså jeg leger som guddommelige skikkelser med overnaturlige evner der de satt hvite og hellige i kontorstolen på legekontoret. Muligens er det slik vi også oppfatter oss selv, i alle fall etter kravene å dømme. Satt på spissen tror jeg det knapt finnes en gruppe mennesker i samfunnet som fyller dagene med mer å gjøre. Dessverre betyr ikke godkjent vitnemål fra medisinstudiet mindre motgang i livet. Derimot burde vi som selv skal føre videre råd om helse, ta hensyn til vår egen kropp.

Jeg har fryktet at det å bli sengeliggende, er et bevis på min svakhet. Det er nok heller et tegn på at man har vært sterk for lenge

SVAKHETSBEVIS? Jeg har fryktet at det å bli sengeliggende, er et bevis på min svakhet. Derimot er det nok heller et tegn på at man har vært sterk for lenge. Altså er jeg sårbar: Et menneske, ikke en maskin. Vi påvirkes av ytre omstendigheter vi ikke alltid kan kontrollere. Derfor gjelder det å bevare oss selv midt oppi alt det vi bedriver dagene med. Kroppen og hodet har behov for jevnlige pustepauser.

Som medisinstudent opplevde jeg å legge personligheten på hylla. Mine hobbyer fikk ikke plass i timeplanen og var ikke «relevant nok» for yrket. Ønsket lå i lære mest mulig og bli en dyktig lege, inntil jeg innså at det fantes ingen grenser for hvor langt man kan gå. Nå skjønner jeg at det gjelder å finne en balanse fordi en god lege ikke nødvendigvis er avhengig av kunnskapsnivået om cellemembranen. Målet mitt for fremtiden vil derfor være å jobbe som lege, ikke være lege.

HINDER. I desperasjon etter å komme meg fortest mulig på beina, har jeg nok forsøkt å strekke meg lenger i denne tilfriskningsfasen enn kroppen tillater. Umiddelbart stritter den imot. En utmattelse kan ikke oppdages som et brukket bein. Det meste foregår på innsiden og kommer lite til uttrykk for omverdenen. Derfor oppleves det også vanskeligere å forholde seg til, når man virker som et friskt menneske utad. Men, som for et brukket bein, kan man ikke tvinge det til å vokse sammen. Ting tar tid, og forhåpentligvis leger tiden alle sår, både på innsiden og utsiden.

For meg rammer altså utmattelsen fysisk og mentalt. Den hindrer meg kroppslig i aktiviteter og jobb gjennom mangel på energi, hodepine, magesmerter og oppvåkninger om nettene. Tankene påvirkes i negativ retning, på lik linje med følelsene. Spesielt utfordrende er det når jeg lengter etter en normal hverdag hvor jeg treffer vennene mine, spiser lunsj og prater om været. Man får ekstra mye tid inni sitt eget hode, hvor man hver dag har en liten kamp å kjempe.  

LYSGLIMT. Slik som det er når man svetter i 25 grader og glemmer hvordan det føles å fryse om vinteren, kan det være vanskelig å minnes at man også har opplevd lykkelige perioder når livet sparker en i leggen. Da gjelder det samme som for enhver utfordring man støter på: Å holde tunga rett i munnen og hodet over vann mens man må fokusere på lysglimtene i hverdagen. En venn sa til meg: «Ikke se på dette som et nederlag, men som en mulighet til læring».

Kanskje handler det ikke så mye om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Heldigvis har jeg også mange fine stunder om dagene. De plantene man vanner, er dem som får vokse. Mitt største anker er at det kunne ha vært verre, og det vil bli bedre. Tøffe tider gir livet dybde og et bredere fargespekter. Nå kommer våren, og da blir kontrasten større i møtene med lyse og glade farger.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2019

Powered by Labrador CMS