Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

En prosess som kan bli til «Keisernes nye sykehus»

Vi må melde vår uro for en prosess som fort kan få større konsekvenser enn de idealene vi ser i papirer og vedtak. Planene om et storsykehus i Oslo – større enn det store europeiske millionbyer har – antyder et for høyt ambisjonsnivå.

Annons:
Anita Vatland

Kronikk: Anita Vatland, daglig leder i Pårørendealliansen
Anne-Grethe Terjesen, fagsjef i Pårørendealliansen

DET PÅGÅR for tiden et storstilt arbeid med planer for, og ikke minst debatt, om nye sykehus i Helse Sør-Øst. Mange har sterke meninger om hvor de skal ligge, hvordan det skal bygges – og om hvorfor dette bør skje. De som har besøkt Ullevål og Dikemark, er vel ikke i tvil om at noe må gjøres: Det er begredelige tilstander vi tilbyr våre syke og pårørende flere steder.

Vi som tilhører «mannen i gata», klarer ikke å få med oss alt, og vi er avhengig av at de som tar beslutningene, innehar den nødvendige kompetansen og ikke minst sørger for en god prosess der alle aktører blir innovert og hørt.

Til syvende og sist er det dem som trenger helsehjelp, og deres nærmeste, som må bære konsekvensene av de vedtakene som fattes. Vi vil derfor – på vegne av nåtidens og fremtidens pårørende – få komme med innspill før beslutningene fattes.

Anne-Grethe Terjesen

DILEMMAENE. Mengder av etater, styrer, fagforeninger og aksjonsgrupper arbeider iherdig for å påvirke prosesser og endre eller styrke beslutninger rundt sykehusene våre.

Overskriftene og synspunktene er mange, og sannelig er det mye å holde styr på: Nedlegge og selge Ullevål? Bygge alt på Gaustad? Dele opp fagmiljøer og legge fødetilbud ett sted og nyfødtintensiv et annet? Kalnes er altfor lite. Akershus universitetssykehus (Ahus) må gi fra seg pasienter til Aker, som må gjenoppstå!

ENIGHETEN? Det som fikk oss til å reflektere, er uttalelsen i Dagsavisen om at «pasienter og pårørende» er enige i OUS-styrets vedtak. Vi spør: Hvordan kan et Brukerutvalg med noen sterke brukerstemmer tas til grunnlag for at alle pasienter og pårørende som tilhører sykehusene i vår hovedstad, er enige? Hvor har man forankringen for denne uttalelsen?

Vi vil peke på at store grupper som pårørende til syke/eldre ikke er tatt med. Vi vet at syke eldre erfaringsmessig vil bli storforbrukere av sykehustjenester i fremtiden, og at mange pårørende ikke vil stifte bekjentskap med dette før denne situasjonen oppstår. Oslo får en stor andel av eldre i årene fremover, og prosentvis vil mange trenge helsehjelp. Mange vil ikke ane hva konsekvensene av sykehusprosessene innebærer, før de står oppi dem – og de blir ikke spurt.

BEKYMRINGENE. Pårørendealliansen er en paraplyorganisasjon for pårørende, uavhengig av diagnose for den man er pårørende til. Vårt oppdrag er å synliggjøre pårørendes utfordringer i alle livsfaser, være et talerør og komme med innspill til forslag og beslutninger som får konsekvenser for pårørende og familie i det ganske land.

Spesialisthelsetjenesten og sykehustilbudet er absolutt en del av dette. Derfor må vi melde uro for det som virker som en prosess som fort får større konsekvenser enn de idealene vi ser i papirer og vedtak.

HVERDAGEN. Vi har bitt oss merke i dette med «lekfolk-briller» på:

  • Det estimeres visstnok 50.000 færre liggedøgn ved de nye sykehusalternativene. Uansett tall er det bare å si: Disse liggedøgnene blir ikke borte.
  • Det er enten kommune eller familien som overtar ansvaret for disse sengene. En kan forvente at pasientene skal raskere ut ifra sykehuset og at det blir en høyere terskel for innlegging.
  • Følgene er at pårørende og familier dras inn i pasientens tilbud og involveres i ventetiden. Dette vil påvirke manges hverdag; arbeidsliv, sykefravær, økonomi, skole og transport med mer. Kostnadene forskyves til andre steder, som for eksempel familiens privatøkonomi.

PROTESTENE. Det kommer samlede protester fra mange fronter: Vi registrerer at det i alternativet om storsykehus på Gaustad er en enstemmig motstand fra mange fagforeninger og organisasjoner om at et «gigantsykehus» ikke er tingen.

Videre har Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), som paraplyorganisasjon for mange pasientgrupper og brukere, gitt en uttalelse mot planene.

Dette er sterke og viktige signaler for oss. Noen pasient og faggrupper vil igjen bli nedprioritert. Vi registrerer at administrerende direktør Bjørn Erikstein ved OUS «beklager at psykisk helse og rus ikke blir med i den første fasen» – og må vente på nye lokaler i mange år.

  • Hvordan samsvarer dette med de politiske føringene om at denne pasientgruppen skal prioriteres?
  • Er noe av forklaringen at disse pasientene ikke har stemmer som roper høyt nok for dem? 

AMBISJONENE. Kostnader for storsykehus-prosjektet dreier seg om et svimlende antall milliarder. At noen mener dette ikke vil gå ut over tilbud i andre deler av Helse Sør-Øst, tror ikke vi på. Får vi et storprosjekt ett sted, vil pasienter og pårørende andre steder få mindre penger.

“Det er begredelige tilstander vi tilbyr våre syke og pårørende flere steder. Mange aner ikke konsekvensene før de står oppi det – og de blir ikke spurt”

Dette er realismen etter politikk som vi «legfolk» kjenner fra andre områder. Vei ett sted betyr nei til vei et annet sted. Vi skal ikke nevne vår mistro til at offentlige prosjekter i denne størrelsesordenen sjeldent holder budsjettene.

Oslo er en hovedstad for oss, men en liten by i europeisk målestokk. Planene om å bygge et storsykehus i Oslo – større enn det store europeiske byer med over fem millioner innbyggere har – kan minne om tenking med et for høyt ambisjonsnivå. Det bør være veldig forsvarlig begrunnet – når man får så massiv motstand fra mange fronter.

PLANLEGGINGEN. Prosessene i Helse Sør-Øst er ikke enestående. I flere helseforetak ser vi at det planlegges og debatteres for og imot nye sykehusbygg og beliggenhet.

Vår bekymring er at man planlegger for kapasitet med færrest mulige liggedøgn. Pasienter skal raskt ut og man satser på økt poliklinisk behandling, gjerne kombinert med avstandsmedisin og velferdsteknologi. Begrunnelsen er at dette både mer økonomisk og bedre.

KOSTNADENE. Vi ser ikke bort ifra at noen penger spares på sykehusbudsjetter, men vi sier igjen: Kostnadene kommer et annet sted. Når senger og plass til å tilfriskne etter behandling, blir borte, må disse pasientene «komme seg» et annet sted, som oftest hjemme eller i kommunene. Her involveres de pårørende, enkeltpersoner, familier og kommuner – og til slutt får samfunnet regningen. Da må vi finne løsninger for å hjelpe bedre til på dette området. «Sparte penger» må flyttes dit nye behov oppstår.

Vi har ikke fasitsvar, men vi er betenkt over utviklingen og stiller derfor spørsmål om konsekvensene av de prosjektene som foreslås.

En vakker dag kan vi stå der og rope «Keiserens nye klær» til de prosessene vi har vært gjennom – vi som ikke har en stemme før valgene tas, men som må ta konsekvensene av dem når alt er over.

Oppgitte interessekonflikter: Anne-Grethe Terjesen har en 20 prosents stilling som rådgiver i Helsedirektoratets pakkeforløp for psykisk helse og rus

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!