Trenger vi et nasjonalt prioriteringsinstitutt?

Kronikk: Siv Cathrine Høymork, kvalitets- og forskningsdirektør i Helse Nord

NASJONALT RÅD for prioritering i helse- og omsorgstjenesten ble lagt ned 1. januar 2018 etter å ha virket siden 2001. Toppledere fra spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, sentral helseforvaltning og utdanningssektoren møttes i rådet. Brukerorganisasjonene var godt representert og bidro betydelig til arbeidet. Rådets formål var blant annet å bidra til «felles problem- og situasjonsforståelse» – og til «samordnet innsats på tema hvor det er behov for koordinerte prosesser og tiltak på tvers av sektorer og brukergruppe».

Jeg ledet rådets sekretariat i perioden 2011–2016. Da rådet ble evaluert, var jeg blant dem som var ambivalent til videreføring. «Nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten» var etablert i 2014. Saker om enkeltteknologier – legemidler især – ble behandlet fortløpende i dette systemet. Det førte til fallende interesse for rådets arbeid især fra dem som også var tungt delaktige i Nye metoder. Enkeltspørsmål som «Nye metoder» behandlet om hvorvidt nye og kostbare (kreft)legemidler skulle tilbys i den offentlige helsetjenesten, tok mye offentlig oppmerksomhet.

FORSTÅELSE. Jeg opplevde prioriteringsrådet som best og mest relevant når sakene det behandlet, hadde interesse for hele helse- og omsorgstjenesten. Rådet diskuterte i en lang periode det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt det bør fastsettes en formell grenseverdi for betalingsviljen for effekt av helsetjenester. I den samme perioden drøftet rådet flere konkrete enkeltspørsmål som illustrerte problematikken med grenseverdier. Vekslingen mellom prinsipielle diskusjoner og spørsmål om konkrete tiltak som rådet faktisk måtte ta stilling til, ga etter min mening styrke til arbeidet. I saker der beslutninger tatt et sted i tjenesten fikk betydelig innvirkning på ressursbruk andre steder, eksempelvis hjemmerespiratorbehandling, ble det tydelig hvor krevende det er å komme frem til en «felles problems- og situasjonsforståelse».

Prioriteringsrådet arrangerte årlig konferansen «Helse i utvikling», som samlet flere hundre deltakere fra brukerorganisasjoner, tjenesten, profesjonsforeninger, helseforvaltningen, helsepolitikere, akademiske miljøer, presse og allmenheten. Blant annet gjennom disse konferansene bidro rådet regelmessig til å sette ulike prioriteringsspørsmål på den offentlige dagsordenen.

SAMLE – IKKE SPLITTE. Nylig la et offentlig utvalg, ledet av Aud Blankholm, frem den første utredningen noensinne om prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den offentlige tannhelsetjenesten, med tittelen «Det viktigste først». Utvalget anbefaler at de samme kriteriene som legges til grunn for prioritering i spesialisthelsetjenesten, også bør gjelde for den kommunale helse- og omsorgstjenesten – med enkelte godt begrunnede tilpassinger. Under henvisning til at spesialisthelsetjenesten allerede har sitt eget prioriteringssystem gjennom «Nye metoder», foreslår utvalget å etablere et eget nasjonalt kompetansemiljø som kommunene og fylkeskommunene kan støtte seg til i det praktiske prioriteringsarbeidet.

Selv om dette isolert sett kan være en god idé, bekymrer jeg meg for hvem skal ta ansvar for helheten og bidra til «felles problem- og situasjonsforståelsen» i prioriteringsarbeidet, dersom de ulike aktørene fremover skal streve med disse vanskelige utfordringene innenfor hvert sitt formaliserte system. Hvem skal dessuten ha som oppgave å bidra til en åpen, levende og opplyst prioriteringsdiskusjon i det offentlige rom?

Jeg mener vi bør lete etter noe som kan binde prioriteringsarbeidet i de ulike delene av tjenestene bedre sammen – ikke splitte ytterligere. Jeg tar ikke til orde for en eventuell revitalisering av prioriteringsrådet slik det var. Det er uansett for tidlig å vurdere.

LØSNING FOR NORGE? Det er heller fristende å kikke på hvordan svenskene har innrettet seg. Prioriteringscentrum, som er tilknyttet Linköping universitet, er et nasjonalt kunnskapssenter for prioriteringer innen helse og omsorgssektoren. Senteret driver forskning og utdanning som støtter opp om systematisk prioriteringsarbeid og gir kunnskapsstøtte til regioner/landsting, kommuner, myndigheter og kliniske virksomheter. Senteret bidrar utrettelig til å sette prioriteringsspørsmål på den offentlige dagsordenen og arrangerer nasjonale konferanser. I 2018 var senteret vertskap for den internasjonale konferansen Priorities.

Kombinasjonen av akademisk virksomhet, praktisk bistand i konkrete spørsmål, folkeopplysning og bredde i innsatsområdene gir styrke til arbeidet. Dette er en så god idé at den også bør vurderes i Norge.

«DET ULØSELIGE». Selvfølgelig vil ikke et nasjonalt akademisk tuftet prioriteringsinstitutt som svenskenes, bidra til å løse alle prioriteringsutfordringer i norsk helse- og omsorgstjeneste. Å etablere en «felles situasjons- og problemforståelse», er ikke lett. Men det at noe er vanskelig, gjør det ikke mindre relevant eller nyttig. Professor Inge Lønning fortalte under prioriteringsrådets konferanse Helse i utvikling i 2010 om hvordan han responderte da daværende statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg i 1985 ba ham om å lede det første offentlige prioriteringsutvalget.

Det fins filmopptak, og jeg siterer Lønning ordrett: «Hun (Heiberg) leste opp et milelangt mandat, det var langt som et vondt år og omfattet stort sett all verdens problemer, men det endte ettertrykkelig opp med at ønsket var å utarbeide retningslinjer for prioritering». Og videre: «Retningslinjene skulle kunne brukes på alle nivå; fra sykesengen der den enkelte helsearbeider befinner seg til daglig, til avdelingsnivå, institusjonsnivå og til de overordnede politiske beslutningsnivå ut fra den tankegang at grunnleggende sett er det de samme grunnleggende dilemma og problemer man står overfor. Og skal man lykkes i å forandre noe i denne verden, så må det kunne skje på alle disse nivåene samtidig. Og da hun var ferdig med å lese det opp, så husker jeg at jeg trakk pusten, og så sa jeg at det der er helt umulig – det vil jeg gjerne forsøke meg på. Fordi det er nå en gang en erfaring man høster, at problemer man vet at er lette å løse, de er det ikke bryet verdt å kaste bort tiden på. Men de virkelig uløselige problemene er det alltid verdt å bruke tid og krefter på».

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren ledet sekretariatet for Nasjonalt råd for (kvalitet og) prioritering i helse- og omsorgstjenesten fra mars 2011 til august 2016. Hun er i dag kvalitets- og forskningsdirektør i Helse Nord.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2019