Hva er riktig avgift på marsipangris?

Kronikk: Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved UiO og forsker ved OUS

REGJERINGEN HAR nylig satt ned et utvalg for å se nærmere på avgiftene på sukker, brus og sjokolade. Sjokoladeavgiften ble først innført i 1922 for å gi staten inntekter, og sjokolade ble sett på som en luksusvare som godt kunne skattlegges.

Dagens debatt handler ikke bare om statens behov for penger, men om helse. Avgifter kan brukes for å vri forbruket i en sunnere retning. Hvor stor bør en slik avgift være? Svaret vil avhenge av begrunnelsen.

INNTEKTSBEGRUNNELSEN. Det kan kanskje ikke virke slik, men økonomer er i utgangspunktet ikke tilhengere av avgifter. De gir høyere priser, og det er sjelden en god nyhet. Men staten trenger inntekter, og noen skatter og avgifter kommer vi ikke unna. Da sier teorien at det stort sett er best å legge avgiften på de tingene vi kjøper nesten uansett pris. Slike avgifter er gode til å skaffe penger fordi vi ikke kan unngå avgiften ved å vri forbruket mot andre varer.

Det er imidlertid vanskelig å bruke denne begrunnelsen på sukker, brus og sjokolade. Det er ikke noe vi må ha. Tvert om: Forbruket er følsomt for prisendringer.

Den skarpe leser har her kanskje observert et paradoks. Økonomisk teori sier at man skal legge størst avgift på det folk må ha, mens argumentet fra 1922 var motsatte. Da la man avgiften på det man synes var luksus. Her skimtes en uenighet som også lever i dag. En effektiv avgift for å skape inntekter, er ikke nødvendigvis en rettferdig avgift.

Hvis man er i et paternalistisk humør, kan man fremdeles begrunne en avgift med at andre ikke har godt av sukker. Da kan avgiften være proporsjonal med motviljen. God og dårlig paternalisme er imidlertid gått av moten, og man bør derfor vurdere andre argumenter.

HELSEBEGRUNNELSEN. Selv om økonomer ikke liker avgifter generelt, er det et unntak. Noen varer har konsekvenser som ikke inkluderes når markedet bestemmer prisen. Argumentet er da at sukker har for lav pris fordi et høyt sukkerforbruk påvirker diabetes og andre sykdommer som igjen skaper helsekostnader for det offentlige. Denne kostnaden er ikke med når prisen på sukkerholdige varer blir satt, og en avgift kan da brukes for å få prisen til å dekke alle kostnadene tilknyttet varen.

Dette er et argument de fleste aksepterer. Problemet oppstår i det man skal bestemme størrelsen på avgiften. Staten tar inn over tre milliarder kroner i året på disse avgiftene. Spørsmålet er om dette er lite eller mye i forhold til de helsekostnadene sukker, brus og sjokolade påvirker. Om dette vet vi lite sikkert, men det lille vi vet, antyder at man ikke kan gi sukker skylden for veldig mange milliarder.

SELVBESKYTTELSE. En mer moderne helsebegrunnelse for visse avgifter, handler om å beskytte individene mot seg selv. Det er i slekt med vanlig paternalisme der man påvirker eller tvinger folk til å gjøre noe annet enn de selv ønsker. I denne moderne varianten tvinger man ikke noen, men man legger til rette for at det individet «egentlig ønsker», skal vinne den maktkampen vi har i hodet når vi står foran godteriet i butikkhyllene. Tanken er at en person har motstridende ønsker, og at det langsiktige jeg-et ofte taper mot det de kortsiktige impulsene. Avgifter vil da hjelpe oss å oppnå det vi egentlig vil. I dette perspektivet blir økte priser en form for beskyttelse mot impulskjøp.

Argumentet er like besnærende som det er farlig. Det er utvilsomt riktig at vi ofte føler en slik intern konflikt der vi dras i ulike kortsiktige og langsiktige retninger. Samtidig er det noe orwelliansk over en verden der en avgift begrunnes med at «du liker egentlig denne avgiften». Det kan åpne porten for mange interessante tiltak.

ET GODT LIV. Dersom man helt eller delvis godtar argumentet om en avgift som selvbeskyttelse, kan avgiften bli betydelig fordi den må være stor nok til å sikre at vi ikke faller for fristelser for ofte. Forskere som har sett på alkohol, der de samme argumentet brukes, har regnet ut at en optimal avgift vil være svært betydelig dersom en stor andel av forbruket skyldes avhengighet.

Et viktig poeng i avgiftsdebatten er å unngå moralistiske begrunnelser som ikke gir svar på hvor stor en eventuell avgift bør være.

En god begrunnelse sier ikke bare ja eller nei, men også hvor mye. De tre argumentene nevnt her, gjør nettopp det. Faktisk er de så fleksible at de også kan ta hensyn til det innlysende som ikke er nevnt så langt: At vi liker å leve et søtt og godt liv.

Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatteren er medlem i det regjeringsoppnevnte utvalget som skal se nærmere på avgiftene for sukker, brus og sjokolade.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2019