Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Aktiv dødshjelp utfordrer alles etiske kompass

Gjennom to personlige historier er aktiv dødshjelp igjen satt på dagsorden. Angsten for smerter og en uverdig død stikker dypt i oss alle, men er aktiv dødshjelp den eneste og beste løsningen?

Annons:
Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin
Foto: Johnny Nordskog

INGEN kan være uberørt av de to sterke vitnesbyrdene. Den alvorlig kreftsyke Inger Staff-Poulsen skrev en kronikk til Dagbladet før hun tok sitt eget liv i fortvilelse over ikke å kunne avslutte livet på en verdig måte. 

Aftenposten forteller med varme og verdighet om hvordan dødssyke Jan Cohen døde klar i hodet og uten smerter, i sitt eget hjem med sine nærmeste rundt seg. Med en gin tonic iblandet dødelig dose medisin, hadde hun full kontroll på egen død.

TO KVINNER. To veier ut av livet. Inger må være alene når hun velger døden fremfor livet fordi aktiv dødshjelp er forbudt i Norge. Jan dør med sine nærmeste rundt seg og et smil om munnen fordi flere stater i USA tillater aktiv dødshjelp.  

Deres historier berører oss dypt og det blir nærliggende å si at ja – vi må tillate aktiv dødshjelp. Det er i utgangspunktet lett å være enig i at ethvert menneske må ha full selvbestemmelsesrett over eget liv og egen død. Det handler om menneskerettigheter, autonomi, og ikke minst om verdighet. Når uhelbredelig syke mennesker opplever store lidelser og helsevesenet ikke evner å lindre, vil de fleste av oss tenke at lidelsen må ta slutt. For pasienten og de nærmeste kan tilværelsen virke meningsløs og uverdig. Da kan aktiv dødshjelp fremstå som en befrielse.

UNDERSØKELSER i befolkningen viser at to av tre nordmenn støtter aktiv dødshjelp. Årsaken er primært frykten for store smerter og tap av verdighet. Angsten for smerter og en uverdig avslutning på livet stikker antagelig dypt i oss alle.

Spørsmålet som må reises er om svaret på frykten er aktiv dødshjelp, eller om helsevesenet må møte utfordringen med mer kunnskap og kompetanse. Den medisinske utviklingen gjør det mulig å lindre smerte og andre symptomer for de aller fleste. Men ikke for alle - og bare den enkelte selv kan definere hvor deres tålegrense er.

Mellom 80-90 prosent av alvorlig kreftsyke har smerter som krever opiatbehandling. Likevel dokumenteres det at mange får for lave doser og dermed ikke adekvat smertelindring. For mange alvorlig syke og døende opplever unødig smerte og plager fordi det skorter på kunnskap hos helsepersonell.

“Det er en farlig utvikling hvis hensynet til andre blir et argument for å dø”

Det er svært beklagelig, og gir grobunn til økt aksept for aktiv dødshjelp.

NORSKE LEGER er negative til liberalisering. De vil ikke gå fra å være behandler til «dødsengel». Det bryter med legenes grunnleggende etikk og ønsket om å redde liv. Det er ikke alltid mulig, men det betyr ikke at man slutter å hjelpe. Hjelpen blir bare annerledes. Da handler det om å avslutte aktiv behandling når den ikke lenger gir håp om bedring eller helbredelse, og å gi smertestillende og symptomlindring nok. Selv om dette kan føre til en noe tidligere død, er dette ikke aktiv dødshjelp – snarere aktiv livshjelp.

Det er interessant å merke seg at leger som i sitt daglige virke står nær pasienter i livets sluttfase, er mest negative til aktiv dødshjelp. Det kan skyldes frykt for at hvis de stiller seg åpne for å hjelpe pasienter til å dø, legger det et press på pasientene. De kan fort føle seg presset til å velge døden for å slippe å være til bry for sine nærmeste og for samfunnet.

En rapport fra staten Oregon i USA, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, viser at rundt halvparten av dem som ville benytte seg av dette, gjorde det fordi de ikke ville være til byrde for familien. Det er en farlig utvikling hvis hensynet til andre blir et argument for å dø.

FÅ OM NOEN har kjent mer på kroppen at spørsmålet om aktiv dødshjelp er sammensatt og vanskelig, enn leger og sykepleiere som møter pasientene og de pårørende dette handler om. De kjenner usikkerheten og de faglige, etiske og menneskelige eutfordringene, og de vanskelige valgene som eventuelt må tas. Derfor bør deres skepsis lyttes til – en skepsis som også deles av mange leger i land som tillater aktiv dødshjelp.  

I sterk motsetning til menneskets selvbestemmelsesrett står prinsippet om livets ukrenkelighet. Sett i et kristent perspektiv må kanskje døden stå i Guds hånd, ikke i menneskets. Helt uavhengig av livssyn, vil aktiv dødshjelp av mange kunne oppfattes som en krenkelse av livet som ikke bør tillates. Vi skal imidlertid vokte oss vel fra å gjøre spørsmålet om aktiv dødshjelp til et spørsmål om livssyn eller moral. Aktiv dødshjelp utfordrer alles etiske kompass. 

RYSTENDE enkeltskjebner kan ikke avgjøre hvor samfunnets etiske grense går. Men de som står frem fortjener stor takk for at de åpent og raust deler noe så personlig og sårbart som valget mellom liv eller død. Deres personlige vitnesbyrd viser til fulle at aktiv dødshjelp handler om tålegrensen for smerte og lidelse, om verdighet, og om kontroll over eget liv og egen død. Spørsmålet blir om det er hver og en av oss som selv må få bestemme hvor vår grense går - og om hvor vi som samfunn skal og bør sette grensen.  Debatten må tas hvor vanskelig den enn måtte være.

Kommentarer

  • Terje Unhjem 13.02.2019 14.47.31

    Dersom jeg kommer i en situasjon hvor jeg må ta stilling til dette, så vil det avgjørende for meg være to ting; 1. Er utfallet gitt? Er en tidligere død enn normalt utfallet? 2. Vil sykdommen medføre en eskalering av smerte i den grad at jeg må holdes dopet ned for å takle smertene? Dersom svaret på disse to spørsmålene er ja, så vil jeg ha rett til selv å bestemme hvor lenge jeg vil leve med dette. Det er MITT liv, og JEG som skal leve med smertene. Når jeg synes jeg har fått nok, så skal jeg også kunne få innvilget ønsket om å få slippe mer.

  • Pasient og Dignitasmedlem 11.02.2019 20.07.29

    Det etiske og moralske kompasset er utfordret for lengst, og det helt uten at man opplever det som problematisk og avgjøre menneskers skjebner. De siste årene har det kommet en rekke nye medisiner som både kan være livsforlengde, og som gir økt livskvalitet for alvorlige, ikke døende pasienter. Det virker ikke som om det som spesielt problematisk og nekte alvorlig syke personer livsforlengende behandling, så lenge økonomiske hensyn taler for. Hvis prinsippet om å hjelpe og lindre er det eneste rette, hvordan går det da opp? Så nei til å leve lenger for de som ønsker å leve, eller leve bedre for den saks skyld, og nei til å få slippe å leve for de som ønsker det.

  • lege 11.02.2019 13.35.48

    Her dreier det seg faktisk om at pasienter ikke får den hjelpen- som faktisk er tilgjengelig - men som det ikke settes av ressurser til. Det betyr ikke at vi alltid kan fjerne all smerte og alt ubehag, men at det stort sett kunne vært gjort bedre - med mer kompetent helsepersonell, tilgang til de beste medisinene, den beste pleien osv. Dette kan ende i en tragedie hvor folk ønsker å ta livet av seg - fordi pengene i stedet går til overforbruk og andre- i denne sammenheng- mindre viktige formål (utenom helsebudsjettet)- i stedet for god, terminal pleie og smertelindring. Skal vi ha en nasjon hvor vi prioriterer de rike og friskes forbruk - slik at døende pasienter velger å ta livet av seg pga. for dårlig helsehjelp? Og i samme omgang er det naturlig å nevne at mange eldre, kronisk syke og funksjonshemmede vil dø og ikke ha behandling for interkurrent sykdom - av samme årsaker: De lever innesperret- pga. mangel på TT-ordning, universell utforming, kompetent medisinsk hjelp osv. Verdig?

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!