Musikkterapeuter i psykisk helsevern

Innlegg: Bjørn Ingar Pedersen, erfaringsformidler i MustCare kompetansegruppe

SOM MANGEÅRIG bruker av psykiske helsetjenester, med en schizofreni-diagnose og senere som elev ved en voksenopplæring her i Oslo der jeg fikk et musikkterapi-tilbud, har jeg noen tanker om musikkterapi som erstatning/supplement til medisinsk behandling, på lik linje med behandling hos psykolog.

I dagens psykiske helsevern har noen faktorer gjort seg gjeldende som svært viktige for progresjon i behandlingen, eksempelvis mestring, ressurser, tilfriskning (recovery) og bygging av selvtillit.

LYSTBETONT. Det er dokumentert at musikkterapi virker positivt inn på alle disse faktorene. Før i tiden sa man at «lediggang er roten til alt ondt», noe som gjelder like mye i dag. Og psykisk helsevern har, sånn som jeg ser det, et skrikende behov for tilbud som er lystbetont for mottakerne av tjenestene.

Det å gå til en musikktime, er også utføring av arbeid og ikke minst en god måte for å sette ord på tanker og følelser, og å kunne få sagt eller sunget dem ut. Dette har etter min oppfatning også legende effekt. Jeg tror ikke det finnes en eneste medisin som ene og alene har noen innvirkning i et slikt henseende, heller tvert imot.

MESTRING. Min erfaring er at jeg, etter mange år med en angstlidelse, virkelig følte at jeg hadde gjort noe som kan sammenlignes med å bestige Mount Everest: Det skjedde da jeg sto på scenen på skoleavslutningen før jul og fremførte min egen sang. Jeg hadde skrevet teksten selv, og med litt hjelp også laget melodi og besifring til.

Jeg sang ut min fortvilelse med full hals, og det var en stor opplevelse.

BEHANDLINGSANSVAR? Spørsmålet mitt er om hvorvidt musikkterapeuter kunne få ha behandlingsansvar for pasienter: Er det praktisk mulig og forsvarlig?

Jeg synes at musikkterapeuter fint kan fungere som behandlere, og jeg tror at mange pasienter ville bli langt mer samlede og målbevisst – og at noen også kunne bli helt friske.

Ingen oppgitte interessekonflikter