Vern av religion i arbeidslivet

Diskrimineringsnemnda har fastslått at hensynet til religionsfrihet må vike for plikten til å tilstrebe likestilling.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Frode Solberg

JOBB-KOMMENTAREN: Frode Solberg, sjefadvokat i Legeforeningen

NÅR RELIGIØSE verdier kolliderer med andre viktige verdier i samfunnet, slik som likestilling, vekker det betydelig engasjement. Religion er vernet av både Grunnlovens § 2 og artikkel nummer 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

Den 30. november 2018 behandlet Diskrimineringsnemnda (nemnda) en sak hvor en muslimsk mann som ikke ville håndhilse på kvinner, ikke fikk ansettelse i Oslo kommune. Nemndsavgjørelsen er avsagt under dissens (3–2), noe som viser hvor vanskelig slike saker kan være – der viktige verdier skal veies mot hverandre.

DISKRIMINERING? Saken gjaldt i korte trekk en muslimsk mann som fikk praksisarbeid ved en Oslo-skole. Allerede før tiltredelse var det kjent for arbeidsgiver at mannen ikke ville håndhilse på kvinner av religiøse grunner. Dette ble imidlertid et tema ganske raskt, og senere ble saken satt på spissen ved at rektor tilbød mannen videre arbeid dersom han begynte å håndhilse på kvinner. Mannen ville ikke endre sin praksis og ble derfor ikke tilbudt videre arbeid. Saken ble brakt inn for nemnda. Spørsmålet var om mannen ble diskriminert når han av religiøse grunner ikke ville håndhilse på kvinner utenfor sin nære familie.

Fra mannens side ble det blant annet anført at han ikke kunne håndhilse av religiøse grunner, at det ikke er påbudt å håndhilse i Norge, at de etiske retningslinjene i Oslo kommune ikke krevde håndhilsning, at elevene bør lære om andre kulturers måte å hilse på – og at han var sjokkert over det offentlige Norges manglende kompetanse vedrørende hans religion.

FORSKJELLSBEHANDLING. Fra kommunens side ble det blant annet ble anført at mannens praksis var i strid med skolens etiske regler, og nærmere bestemt brudd på regler om likestilling mellom kjønnene.

Nemnda redegjør for de juridiske utgangspunktene for saken, blant annet om mannens praksis var et vernet uttrykk for religion, eller kun et utslag av kulturell praksis. Det følger av avgjørelse fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol at vernet bare omfatter holdninger som har en tilstrekkelig tett tilknytning til religionen. Siden det ikke er uvanlig innenfor muslimsk praksis ikke å håndhilse på kvinner, ble dette av nemnda vurdert som et vernet uttrykk for religion. Nemnda konkluderte derfor at mannen var utsatt for forskjellsbehandling på grunn av kravet om at han måtte håndhilse på kvinner.

Så langt var nemnda enig, men når det skulle tas stilling til om dette var direkte eller indirekte diskriminering, delte medlemmene av nemnda seg i et flertall og mindretall.

Både religionsfrihet og likebehandling av kjønnene er lovbeskyttet, men i denne saken er krenkelsen av likestillingsverdiene større enn krenkelsen av religionen

LIKEBEHANDLING. Nemndas flertall kom til at det ikke forelå diskriminering. Årsaken var blant annet at flertallet kom til at det var tale om indirekte diskriminering fordi skolens krav gjaldt alle, og ikke bare rettet mot mannen. Flertallet drøftet deretter om kravet om håndhilsing var nødvendig for å oppnå likebehandling av kjønnene, og kom til at kravet var tilstrekkelig begrunnet.

Flertallet vektla også at skolen ikke kunne oppnå likebehandling på annet vis. Deretter ble det redegjort for avveiingene som må tas når i utgangspunktet vernede rettigheter, som religion og likestilling, står mot hverandre og ikke lar seg forene.

FRISTELSER. Noe som nok kan vekke reaksjoner hos mange, var at mannen anførte at måten han hilste på, det vil si uten kroppskontakt, vernet han mot fristelser. Dette står, som flertallet påpeker, langt fra de alminnelige idealer om likestilling mellom kjønnene som formidles i skolen.

Flertallet i Diskrimineringsnemnda kom derfor til at hensynet til mannens religionsfrihet må vike for skolens plikt til å tilstrebe likestilling, og uttaler: «Likebehandling av kjønnene er en minst like tungtveiende verdi i det norske samfunnet som religionsfrihet. Begge verdiene er lovbeskyttet, men krenkelsen av likestillingsverdiene er i denne saken større enn krenkelsen av religionen. Flertallet har her lagt vekt på at kravet om å håndhilse på begge kjønnene ikke er en krenkelse av religionens fundament, men en krenkelse av hva flertallet oppfatter som et avgrenset og ikke veldig sentralt utslag av klagerens religiøse oppfatning».

KJERNEVERDIER. Diskrimineringsnemndas uttalelse kan forstås slik at dersom det var tale om kjerneverdier innenfor religionen, kunne mannens sak ha stått sterkere. Mange muslimer håndhilser på kvinner. Videre legges det vekt på at en aksept av mannens oppfatning kan være uheldig for samfunnsutviklingen, og begrunner dette med at dersom en majoritet innenfor en religion skulle bestemme, ville vi ikke ha hatt kvinnelige prester i den norske kirken.

Flertallet presiserer avslutningsvis at saken kunne tenkes å få et annet utfall dersom det var tale om en oppsigelse. Her åpnes det altså for ulike resultater med hensyn til om det er tale om en tilsetting – eller en oppsigelsessak. Dette må forstås slik at mannen ville ha hatt en sterkere sak dersom det var tale om en oppsigelse.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2019

Powered by Labrador CMS