Politisk milliardspill
RHF-DIREKTØRENE vet at stortingsvedtaket om to protonsentre er en politisk hestehandel uten tilstrekkelig forankring i grunnleggende og vedtatte prioriteringskriterier. Statssekretær Anne Grethe Erlandsen (H) sender nå de fire direktørene en pasning de bør ta imot. Nå må de ned fra tribunen og ut på banen.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
HUN SIER at det nå er de regionale helseforetakene som har ansvaret både faglig og økonomisk. Eventuelle nye vurderinger knyttet til dette tilligger dem. Kommentaren fra statssekretæren til Bent Høie (H) kan ikke tolkes på annet vis enn at den øverste politiske ledelsen i Helse-Norge nå er i tvil om grunnlaget for å etablere to protonsentre i Norge, er til stede.
DERFOR sparkes ballen over til de regionale helseforetakene og de øverste lederne der. De har det operative ansvaret for at helsekronene brukes fornuftig og er i tråd med de tre prioriteringsprinsippene: nytte, ressurs og alvorlighet.
I en serie artikler, kommentarer og debattinnlegg her i Dagens Medisin er det sådd tvil om kunnskapsgrunnlaget for to sentre med en prislapp på tre milliarder kroner. Fagfolk står steilt mot hverandre og debatten preges til tider av emosjoner snarere enn fakta. Beregningene som ble gjort i forkant av stortingsvedtaket som slår fast at det skal bygges ett protonsenter i Oslo og ett i Bergen, var omstridt da.
SKEPTIKERNE er ikke mindre skeptiske i dag. Tvert imot. Det bygger på det faktum at de høye forventningene til protonbehandlingens mange fortrinn fremfor konvensjonell stråleterapi for stadig flere kreftformer, så langt ser ut til å vente på seg.
Det hele koker ned til om RHF-direktørene, helseministeren og stortingspolitikerne kan leve med at politisk spill er det tyngste argumentet for å svi av tre milliarder til sentre det neppe er behov for.
Når en kartlegging vi her i Dagens Medisin har gjennomført, viser at det knapt er noen økning i antallet pasienter som sendes til utlandet for protonbehandling de siste årene, bør alarmklokkene ringe før det er for sent. Det må imidlertid antas at terskelen for å sende pasienter til utlandet, er høyere enn for å sende dem til behandling i Norge.
Dermed kan det reelle behovet for protonbehandling være høyere enn kartleggingen tyder på. Det må også tas høyde for at behovet kan øke over tid når mer kunnskap forskes frem internasjonalt.
VI bør imidlertid lytte når lederen for det svenske protonsenteret fastslår at de var for optimistiske i sin behovsvurdering for noen år tilbake. Nå er hans klare budskap at ett protonsenter er mer enn nok i Sverige. Det er som kjent nesten dobbelt så mange med bostedsadresse Sverige enn det er mennesker her til lands.
Alt tyder på at det er behov for et protonsenter i Norge, og det er helt legitimt at fagfolk ønsker senteret til seg. Samtidig er svarene jeg får under hånden, fra så vel fagfolk som helseledere i samtlige helseregioner, det samme: Det er ikke behov for to protonsenter. Dette er resultatet av et politisk spill og av distriktspolitikk.
JEG legger til at spillet er godt krydret med til dels tette bånd mellom enkelte fagfolk og ulike politikere. Slik blir det fort i et lite land som Norge.
Det skal imidlertid ikke stikkes under stol at den øverste sjefen i Helse-Norge heter Bent Høie og at ansvaret til syvende og siste er hans. Men skal han gå tilbake til Stortinget og fortelle der at vedtaket som ble fattet i 2017 om å bygge to protonsentre i Norge, ikke er så lurt likevel, bør han ha gode argumenter for det.
De argumentene må han få fra dem som er gitt det faglige og administrative ansvaret for driften av spesialisthelsetjenesten. Det er de fire RHF-direktørene. Når de i tillegg utgjør Beslutningsforum, er de rett adressat for å fremskaffe eventuell ny dokumentasjon og nye vurderinger i den nå så betente saken.
Det hele koker ned til om RHF-direktørene, helseministeren og stortingspolitikerne kan leve med at politisk spill er det tyngste argumentet for å svi av tre milliarder til sentre det neppe er behov for. Sånt kan vel neppe kalles pasientens helsetjeneste.
