Når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner

Kronikk: Cato Innerdal, spesialist i samfunnsmedisin og kommuneoverlege i Molde kommune

DEN 19. JANUAR 2017 vedtok Stortinget flere lovendringer i psykisk helsevernloven. En av disse lovendringene var å innføre et vilkår om manglende samtykkekompetanse. Vilkåret sier at pasienter som hovedregel skal mangle samtykkekompetanse for å bli underlagt tvungent psykisk helsevern.

Samtykkekompetanse er folkelig sagt evnen til å ta en selvstendig avgjørelse om ja eller nei til helsehjelp. Regelverket sier at en beslutning om at pasienten mangler samtykkekompetansen, bare kan tas der dette er «åpenbart».

Følgelig skal man ved tvil la pasienten selv bestemme.

SISTE UTVEI? I innstillingen til Stortinget (1) skriver Helse- og omsorgskomiteen at tvang «bare skal brukes der det er helt nødvendig og som en siste utvei». Intensjonen med lovendringene er økt selvbestemmelse og redusert bruk av tvungen psykisk helsehjelp. Samlet sett skal endringene angivelig heller ikke medføre «vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser». Virkelig?

Det vil være politisk ukorrekt å argumentere mot økt selvbestemmelse og rettssikkerhet for enkeltpersoner. Jeg skal ikke falle for fristelsen å sette beina ut i den myra. Samtidig mener jeg det er på sin plass å si noe om hvilke konsekvenser endringene i loven om psykisk helsevern faktisk har hatt – både for pasienter, pårørende og det offentlige tjenesteapparatet.

TVANGSPROSESSEN. Som kommuneoverlege har jeg myndighet til å vedta tvungen legeundersøkelse av personer med en antatt psykisk lidelse. Forutsetningen er at jeg har «grunn til å tro» at personen er så psykisk syk at vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Etter at jeg har fattet et slikt vedtak, blir pasienten oftest undersøkt av fastlege eller legevaktlege. Dersom denne legen mener at psykisk helsevernlovens vilkår er oppfylt, blir pasienten henvist til spesialisthelsetjenesten for innleggelse. Der må en overlege avgjøre om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt. Der dette er tilfellet, fattes det vedtak om tvungent psykisk helsevern.

I hele eller deler av denne prosessen er politiets bistand ofte nødvendig – av hensyn til pasientens og andres sikkerhet.

ENDRINGER. En slik tvangsprosess vil selvsagt oppleves som en krenkelse for de pasientene det gjelder. Derfor skal lista for tvang legges relativt høyt. Samtykkekompetansevilkåret i loven om psykisk helsevern har hevet denne lista ytterligere. Men jeg mener at lista nå er lagt så høyt at det ikke lenger er behov for medisinskfaglig eller juridisk limbodans for å komme under lista. Nå kan man etter min mening også hoppe litt uten å skalle oppi lista.

I min jobb som kommuneoverlege har jeg det siste året dessverre sett mange eksempler på hvordan disse lovendringene har påvirket livene til enkeltpersoner, deres familier, venner, naboer og så videre. Jeg kunne også ha tatt med ansatte i helsevesenet, politiet og andre offentlig instanser. Men de er tross alt på jobb.

PÅREGNELIG FARE. Så lenge man er i tvil om hvorvidt pasienten mangler samtykkekompetanse, skal pasienten altså selv få bestemme. Dette med mindre vilkåret om manglende samtykkekompetanse kan fravikes. Det er kun aktuelt der pasienten utgjør en «nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse».

Hva betyr så dette?

Litt «ukultivert» sagt betyr det at pasienter nærmest kan vanskjøtte seg i hjel, så lenge de tar seg tilstrekkelig god tid. Og når det gjelder fare? Direktoratet skriver (2) at dette kun er aktuelt der pasienten utgjør en «reell, konkretiserbar og påregnelig fare», og at faren må «ha vist seg tidligere eller være dokumenterbar på annen måte».

SVINGDØRSPASIENTER. Hvilke negative konsekvenser har lovendringene hatt? Pasienter som tidligere var «stabile», har nå blitt svingdørspasienter. Pasientene må bli «skikkelig» syke før tvangsbehandling er aktuelt. Og slik behandling kan ikke pågå lenger enn til pasientene har blitt «friske nok». Det vil i praksis si inntil pasienten er i stand til å skape tvil om vedkommende har samtykkekompetanse. Da må tvangen opphøre – og de kan gå ut døra.

Så er det ofte bare et spørsmål om tid før pasienten igjen er alvorlig syk og legges inn igjen – med tvang.

SKREMMENDE. Personer som har hatt et rimelig godt funksjonsnivå, er nå syke, uten ønske om behandling eller hjelp. Noen også med atferdsendringer som er skremmende. Jeg tror også noen har blitt farlige. Dette har pasientene valgt selv, med loven i hånd.

Man trenger ikke være verken rakettforsker eller kommuneoverlege for å se at dette har «vesentlige» konsekvenser. Også av økonomisk og administrativ art.

Referanser:
1) Innst. 147 L (2016-2017)
2) Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer (IS-1/2017)