LIS1-flaskehalsen – og ansvaret

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Kristina Sæther Sørheim, tredje års medisinstudent ved Universitetet i Oslo (UiO)

HELSEDIREKTORATET HAR anslått et økende årlig behov for 1500 leger frem til 2040. Parallelt importeres leger fra utlandet tilsvarende 40 prosent av spesialisthelsetjenesten i Norge, som bare har 950 LIS1-stillinger å rutte med årlig. Hvem vil ta ansvaret for LIS1-flaskehalsen?

Kampen om 200 nye LIS1-stillinger er egentlig en gammel kamp, selv om den har fått økt blest og oppmerksomhet de siste dagene. Yngre legers forening (Ylf) og Legeforeningen stiller seg nå bak kravet om 200 nye LIS1-stillinger, som ledes av Norsk medisinstudentforening (Nmf). Dette antallet anslås som løsningen for å reversere spesialistkorken og redde fastlegeordningen.

IMPORTEN. Det anslås at norske sykehus importerer 40 prosent av spesialistene fra utlandet, og dermed ikke opprettholder kravene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) om å kunne utdanne og sysselsette egen arbeidskraft i primær- og spesialisthelsetjenesten. For å motvirke dette, vedtok Helsedirektoratet i 2011 å avvikle den gamle turnusordningen og innføre LIS-ordningen.

LIS-ordningen startet allerede i 2017, men problematikken rundt en oversøkingsprosess – basert på antallet tilgjengelige stillinger for nyutdannede leger – er en gammelkjent problemstilling.

ØREMERKING. For den gamle turnusordningen ble det anslått 55 prosent flere søkere enn tilgjengelige stillinger i omløp. I den tiltredende nye LIS1 ordningen anslås det at bare 36 prosent av søkerne fikk jobb etter første ansettelsesrunde. Det estimeres at man som nyutdannet lege i gjennomsnitt må søke 15 stillinger før man kommer i mål. I løpet av 2017 økte antallet nyutdannede leger uten jobb med 24 prosent.

Et økende spesialiseringsbehov, betyr et økt behov for øremerkede midler. I snitt tildeles sykehusene 28.500 kroner årlig per LIS1-stilling, noe som fører til at den stramme sykehusøkonomien ikke skaper rom for å åpne for flere stillingsannonser.

Men hvor er egentlig problemet?

MED HODET I VEGGEN. For å kunne tiltre som fastlege, kreves det at LIS1 er gjennomført. På grunn av det lave antallet LIS1-stillinger har man i stedet forsøkt å rette blikket mot ALIS; et fastlønnsprosjekt der fastleger ansettes i faste opplæringsstillinger for til sist å bli spesialister i allmennmedisin. Slik har man forsøkt å hanke flere inn i fastlegeordningen uten egentlig å få bukt med LIS1-problematikken.

I kampen om stillinger, spesialister og allmennpraktiserende har byråkratiet til syvende og sist stanget hodet i veggen: Til tross for gode intensjoner og et ønske om økt kompetanse og bedre muligheter for veiledning, sitter jeg som medisinstudent på tredje året hovedsakelig igjen med følgende spørsmål: Hvem er det som til syvende og sist drar mest nytte av LIS1-ordningen?

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2018