Brustuguns metode

Hvis den norske protonsatsingen fortsatt skal kritiseres, foreslår vi at det fokuseres på sakens kjerne. Vi anbefaler Odd Terje Brustugun og meningsfeller å sette seg inn i fagrapportene for norsk, dansk og nederlandsk protonsatsing, og eventuelt påpeke svakheter i disse.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Jon Espen Dale

Innlegg: Jon Espen Dale, onkolog og forsker innen partikkelterapi
Olav Dahl, professor og onkolog
Begge er tilknyttet Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk, Haukeland universitetssjukehus og Universitetet i Bergen

I DAGENS MEDISIN, under tittelen «Protonterapi er metodevurdert», gjør onkolog Odd Terje Brustugun seg skyldig i å ta konklusjoner og sitater ut av kontekst og presentere det som noe helt annet.

Det er helt feil å tro at Canada med sine 36,5 millioner innbyggere ikke har flere enn 45 pasienter som vil tjene på å få proton- heller enn fotonterapi. Å basere kapasitetsbehov for fremtidig protonutbygging på dette grunntallet, er som om man skulle ha vurdert Norges behov for PET ut ifra hvor mange pasienter som ble henvist til PET før teknologien var tilgjengelig i Norge. Det var ikke mange.

Olav Dahl

UREALISTISK LAVT. Allikevel tar den kanadiske rapporten dette lave grunntallet i bruk, noe som for så vidt er greit med tanke på dens innsnevrede målsetning, som begrenser seg til å besvare hvor lang tid det vil ta før man tjener inn et ettroms protonsenter, sett opp mot å sende dette helt urealistisk lave antallet pasienter til behandling utenlands.

Rapporten gjør ikke forsøk på å vurdere dagens eller fremtidens teknologiutvikling, og ut ifra dette estimere hvor mange pasienter som reelt sett vil ha nytte av protonterapi. Det er heller ikke gjort noen form for kost-/nytteanalyser med tanke på leveår spart, og lignende.  Kort fortalt besvarer den hva som er billigst – målt i umiddelbar pengebruk – uten å ta hensyn til pasienters ve og vel: Dette er å lukke øynene for fremtiden og fortsette i samme spor som før.

LIKESTILT. Rapporten gir en god gjennomgang av systemiske oversiktsartikler, men avslutter sin konklusjon med å fortelle at «..the quality of the included primary studies is mostly low or insufficient to make definitive conclusions about the benefits or harms of proton beam therapy», en setning som Brustugun lar være å opplyse oss om.

Rapporten besvarer hva som er billigst – målt i umiddelbar pengebruk – uten å ta hensyn til pasienters ve og vel. Dette er å lukke øynene for fremtiden og fortsette i samme spor som før

Men la oss nå, slik som Brustugun, unnlate å forholde oss til dette: Under dette premisset kan vi være enig i én ting vedrørende rapportens overførbarhet til den europeiske protonfremtiden: Den konkluderer med at protoner og fotoner er likestilt når det kommer til tumorkontroll.

Det er for så vidt ingen som tviler på det, og det er overførbart fordi også de gamle protonmaskinene fint klarte å levere en jevnt høy dose i kreftsvulsten.

TILBAKEBLIKK. Men det er ikke bedring i tumorkontroll debatten om antallet norske behandlingsrom handler om. Den handler om hvor mange pasienter som kan spares for langvarige skader og redusert levetid som følge av redusert stråledose til friskt vev. Her er moderne protonmaskiner bedre enn de gamle. Rapporten ender da opp som et tilbakeblikk på eldre protonbehandling i en æra hvor man heller ikke selekterte pasienter til protoner ut ifra predikert nytte i form av reduserte seneffekter.

Som en analog til medikamentell kreftbehandling blir dette som å skulle gi B-RAF-hemmere til alle pasienter uavhengig av om de har B-RAF mutasjon eller ikke, men allikevel forvente å se effekt av medikamentet hos alle.

I tillegg var oppfølgingstiden i de aller fleste studiene altfor kort til egentlig å kunne avdekke forskjeller i risiko for seneffekter.

SAKENS KJERNE. Dersom man absolutt skal fortsette å kritisere den norske protonsatsingen, foreslår vi at det fokuseres på sakens kjerne: Hvor mange pasienter vil ha vesentlig nytte av moderne protonbehandling de kommende 30 årene? Hvordan kan vi finne evidens – samtidig som man nyttiggjør seg av denne teknologien? Hvordan sikrer vi at hele landets befolkning får lik tilgang, uavhengig av bosted?

Vi vil heller anbefale Brustugun og hans meningsfeller å sette seg inn i fagrapportene for norsk, dansk og nederlandsk protonsatsing, og eventuelt påpeke svakheter i disse.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS