Brukerperspektivet må få større plass

Innlegg: Oda Høilund, erfaringskonsulent i Oslo
Sigrid Ramdal, psykolog i Oslo

SELVMORD I PSYKISK helsevern har vært mye omtalt i mediene den siste tiden, og flere nettaviser har hatt oppslag om feil begått av behandlingsapparatet. Debatten har handlet mye om fagfolks selvmordsrisikovurderinger eller manglende sådanne, fysisk sikring av sykehusrom, eller andre tekniske forhold. Med noen få hederlige unntak, blant andre Lena-Maria Haugeruds innlegg i Dagens Medisin, har vi sett lite av subjektive fortellinger om å være selvmordstruet.

Brukerperspektivet, altså hvordan fenomener oppleves for den som befinner seg i pasient- eller brukerrollen, har gjennom tidene hatt dårlige kår i psykisk helsevern, og dette mener vi gjenspeiles både i arbeidet med selvmordsforebygging og i den aktuelle debatten.

UTENFRA-PERSPEKTIV. Denne mangelen finner vi igjen i de nasjonale retningslinjene for selvmordsforebygging, som det gjentatte ganger er vist til i denne debatten.

Retningslinjene inntar etter vårt skjønn et utenfra-perspektiv, der selvmordshandlinger blir beskrevet nærmest som et naturfenomen som må predikeres og kontrolleres, heller enn handlinger utført av en person, med sin logikk og sine grunner.

Brukerperspektivet er nesten fraværende.

INNENFRA-KUNNSKAP. Når vi snakker med mennesker som selv har vært selvmordstruet, får vi kunnskap om hva som hjalp og ikke hjalp i deres prosess; om hva som brakte dem nærmere døden og hva som holdt dem igjen i livet, om hva som skulle til for at man orket å velge å leve, fortsette å kjempe, ta imot hjelp.

Hvordan kan det ha seg at myndigheter, fagfelt og offentlighet ikke har vært mer interessert i denne innenfra-kunnskapen?

TILLIT. Noe innenfra-kunnskap har vi, fra forskning og enkelthistorier. Selvmordsforskeren Thomas Joiner skriver om hvordan det å føle seg sett og ivaretatt, kan forebygge selvmord. Mennesker med egenerfaring forteller om hvordan gode relasjoner har hjulpet dem til å holde seg fast i livet. Fra forskning på bedringsprosesser vet vi også hvor avgjørende relasjoner kan være, med det de innebærer av allianse, håp og tillit.

Å vinne tillit og bygge en god relasjon, kan kreve tid, kontinuitet, ydmykhet, og at vi tar den andres kunnskap om seg selv på alvor.

RELASJONSBRUDD. Tid og kontinuitet er goder vi ikke har for mye av i psykisk helsevern. Begrensede ressurser kan resultere i hjelpere som alltid har litt mer å gjøre enn de har krefter og tid til, som må prioritere hardt hvilke oppgaver de skal få gjort, eller håpe på at andre instanser tar ansvar der de selv ikke strekker til.

Vi har sett i denne debatten at brukere har falt mellom to stoler – og opplevd gjentatte relasjonsbrudd mens de har vært i krise, noe som er svært bekymringsfullt.

REGELSTYRING. «Hvis jeg virkelig ville ta livet mitt, ville jeg aldri sagt det til deg», er et svar man kan få når man spør en person om selvmordstanker. Det hjelper nødvendigvis ikke å stille spørsmålene som retningslinjene pålegger oss hvis den det gjelder, ikke har tillit til den som spør. Vi tror at ensidig vektlegging av å følge retningslinjene, kan gjøre fagpersoner redde og regelstyrte.

Når vi blir redde og regelstyrte, og i tillegg er presset på tid, blir vi gjerne mindre gode på relasjon. Vi har snakket med flere som har opplevd det som vondt og fremmedgjørende å bli møtt med «sjekklister» for selvmordsrisiko. Å spørre om selvmordstanker, er viktig, men kanskje er det like viktig at den det gjelder, føler seg sett og ivaretatt – og får et håp om at det kan bli bedre.

INN MED BRUKERPERSPEKTIVET! Vi vet at mange faktorer kan spille inn i en persons valg om å ta sitt eget liv, der behandlingsapparatet ikke alltid kan eller skal ha full kontroll. Men når vi først spør oss hva behandlingsapparatet kan gjøre annerledes, finner vi det underlig at vi ikke i større grad oppsøker kunnskap hos dem som selv har vært selvmordstruet.

Vi mener at brukerperspektivet bør integreres ikke bare i forskningen, men også i etterarbeidet etter alvorlige hendelser, for eksempel i form av samtaler med overlevende etter selvmordsforsøk i psykisk helsevern.  Vi må tørre å spørre: «Hvordan opplevde du deg møtt hos oss? Er det noe du mener vi kunne ha gjort annerledes?»

LA OSS LYTTE! Pårørende kan også ha viktig kunnskap etter selvmord eller selvmordsforsøk. Selvfølgelig vil det ikke alltid være mulig å gjennomføre slike samtaler, og det vil kanskje ikke alltid være enighet om hvilke tiltak som kunne ha vært mulige eller hensiktsmessige, men dette kan neppe rettferdiggjøre å gå glipp av potensielt verdifull kunnskap.

Det er på høy tid at brukerperspektivet får en større plass i selvmordsforebygging; i forskning, retningslinjer og praksis, så vel som i den offentlige debatten. Behandlingsapparatet kan aldri klare å redde alle, men for å hjelpe best mulig, må vi i hvert fall lytte til dem vi skal hjelpe.

Ingen oppgitte interessekonflikter