Protonterapi er metodevurdert
Det er rimelig å forvente at svar, avgitt fra myndighetenes egen instans for metodevurdering, får konsekvenser for prosessen videre.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Innlegg: Odd Terje Brustugun, onkolog dr. med
ETTER AT den politiske beslutningen om to protonsentre var fattet, ble Folkehelseinstituttet bedt om å utføre en «kartleggingsoversikt» om effekt av protonterapi – for så vidt en interessant rekkefølge. Det ble igangsatt en litteraturgjennomgang, og man fant en fersk metodevurdering; Health technology assessment (HTA) fra Canada som besvarte mange av de spørsmålene man hadde som mål å besvare – slik at det ikke ble funnet grunnlag for å gjøre en selvstendig metodevurdering.
Den kanadiske rapporten ble oversendt Helsedirektoratet, og Folkehelseinstituttet avsluttet sin jobb.
KONKLUSJONEN. Canada har, som Norge, i hovedsak en offentlig finansiert helsetjeneste, uten sterke markedskrefter, og har hittil ikke hatt eget protonsenter bortsett fra et forskningsanlegg som har behandlet enkelte øyesvulster.
Den kanadiske HTA-rapporten ble publisert i august 2017 og ligger åpent på nettet. Den gjennomgår klinisk evidens for protonterapi og konkluderer med at effekten av protonterapi (clinical effectiveness), trolig er sammenlignbar med annen type stråleterapi, og at sikkerheten varierer med krefttype: «Existing published literature suggests there are limited or no data confirming the superiority of PBT over photon therapy» (side 16).
Å bygge et flerromsanlegg i Canada, ble ikke funnet å være kostnadseffektivt
BEHOV. Rapporten beskriver videre antatt behov for protonterapi i Canada. Landet har en befolking på 36,7 millioner, og sendte, ifølge rapporten, 45 (førtifem) pasienter over grensen til USA i 2016. Rapporten antar en årlig økning i bruk på tre prosent.
Canada konkluderer med at – sett i et ni års perspektiv – vil det være kostnadseffektivt å bygge ett senter med ett behandlingsrom, sammenlignet med å sende disse pasientene til USA. Å bygge et flerromsanlegg, ble ikke funnet å være kostnadseffektivt. Dersom den årlige økningen skulle bli på minst 21 prosent, ville et ett-romsanlegg være kostnadseffektivt innen fem år.
FORVENTNING. Den planlagte kapasiteten i Norge, med to sentre og totalt tre–fem behandlingsrom, og 1/7 befolkningsgrunnlag sammenlignet med Canada, er altså cirka 40 ganger høyere enn det som blir ansett som kostnadseffektivt i metodevurderingen som Folkehelseinstituttet har funnet aktuell.
Det er rimelig å forvente at svar avgitt fra myndighetenes egen instans for metodevurdering, får konsekvenser for prosessen videre.
Ingen oppgitte interessekonflikter
