Fastlegen har en rolle

Innlegg: Erik Shetelig, fastlege i Bærum, spesialist i allmennmedisin og universitetslektor ved Universitetet i Oslo (UiO)

DET ER BRA at NRK, aviser og Dagens Medisin i høst har tatt opp problemene rundt selvmord. A-magasinet hadde en trist, men tankevekkende artikkel om en ung mann som begikk selvmord i 2017. Nylig ble det rapportert om selvmord blant flere tenåringer i Nordland, hvor sosiale medier var sterkt involvert.

Postdoktor Tine Grimholt ønsket i Aftenposten (28. september 2018) mer forskning og studier om selvmord, og at selvmordsforebyggende arbeid prioriteres høyere. Hun nevnte også tidlig intervensjon – og at det er nødvendig å vite hvor det er mulig å be om hjelp. Det siste er aller viktigst.

ALVORET. Det er store personlige tragedier og mange tapte leveår med alle selvmordene i Norge. Både familie og helsearbeidere står igjen med stor sorg når selvmord fullbyrdes. Spørsmål om hva vi kunne ha gjort bedre, eller annerledes, står igjen i lang tid etterpå.

For en god fastlege er det ikke så vanskelig å avdekke om en pasient er deprimert. Det er også helt nødvendig å spørre pasienten om vedkommende har det så vondt at han/hun tenker at livet ikke er verd å leve. Da er det også nødvendig å spørre om personen har tanker og planer om selvmord. Situasjonen er alvorlig hvis det er konkrete planer.

VURDERINGEN. Det er ikke bare svaret på disse spørsmålene som er viktig. Like viktig er å vurdere faren for at selvmord virkelig kan skje. Her er brudd i relasjoner, livspåkjenninger, psykisk lidelse, selvmord i familie/blant venner, rusatferd, tap av selvaktelse, ærekrenkelse og manglende nettverk, risikofaktorer. Ikke alle selvmordstruede har typisk depresjon.

Som fastlege i snart 40 år har jeg møtt mange med depresjon og mange i personlige kriser. Jeg har også møtt flere med selvmordstanker av varierende alvorlighetsgrad. Dessverre har jeg også opplevd at noen av mine pasienter har tatt sitt eget liv.

Likevel mener jeg at fastlegen er den rette å ta kontakt med når det foreligger depresjon og selvmordsrisiko. Disse pasientene må prioriteres høyt, like høyt som de med akutt hjertesykdom, mistanke om kreft og høyt blodtrykk.

FASTLEGENS ROLLE. En god fastlege kan hjelpe en selvmordstruet person, vurdere risiko, involvere seg med god samtale, sette opp til hyppige kontroller og bidra til riktig behandling. Man bør tilby løpende kontakt til det går bedre. Etter hvert kommer mange over den verste krisen og klarer å se lys i tunnelen.

Noen ganger bør fastlegen ta ansvaret selv, andre ganger i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Dette samarbeidet kan bli mye bedre enn i dag.

LEVENDE DEBATT. Noen ganger, men ikke så ofte, er innleggelse nødvendig. Det siste kan man som regel drøfte med pasienten, andre ganger må legen uansett sørge for at innleggelse skjer.

Debatten rundt de høye selvmordstallene og om hva vi kan gjøre, må holdes levende til vi ser en bedring. Det skylder vi dem som er alvorlig deprimert i dag, dem som har begått selvmord – og alle pårørende som har langvarig sorg etter å ha mistet en av sine kjære.

Ingen oppgitte interessekonflikter