Vi trenger en helsetjenesteplan

Kronikk: Petter Brelin, leder i Norsk forening for allmennmedisin (NFA), på vegne av hele NFA-styret

REGJERINGEN HAR lovet en ny nasjonal helse og sykehusplan i 2019. Samtidig planlegger helseforetakene en ny storstilt overføring av oppgaver til kommunene. Regjeringen må derfor i sin plan gjøre rede for hvordan kommunene skal sikres ressurser til de nye oppgavene.

Vi trenger en nasjonal plan som ikke bare omfatter sykehusene, men også den kommunale helsetjenesten.

RETNINGEN. Regjeringens første helse- og sykehusplan kom i 2015 og beskrev hvordan norsk sykehusvesen ser ut i dag og skal se ut i årene som kommer. Sykehusplanen ble avklarende og har dempet mye av debatten om nedlegging og funksjonsfordeling mellom sykehus. Nasjonale planer er viktige for oss som arbeider i helsetjenesten. Vi trenger tydelighet og forutsigbarhet for å bygge opp gode tilbud og gi pasientene den helsetjenesten de trenger.

Helseminister Bent Høie (H) har lagt føringer for at planen som skal komme i 2019, skal konsentrere seg om kompetanse, teknologi, samhandling og psykisk helse. Vi støtter dette. Disse temaene er helt sentrale og bør behandles i en nasjonal helse- og sykehusplan. Det er innenfor disse feltene at vi vil merke de største endringene fremover. Det er også her vi trenger tydelig retning fra sentrale myndigheter.

GRUNNLAGET. De regionale helseforetakene har nettopp levert sine utviklingsplaner. Disse planene vil være sentrale grunnlagsdokumenter i utarbeidelsen av neste nasjonale helse- og sykehusplan. Utviklingsplanene er lesverdige og grundige dokumenter og viser en sykehussektor som står foran store utfordringer.

Både demografi, nye medisinske muligheter og teknologi vil endre hvordan man arbeider i sykehusene i fremtiden. De regionale helseforetakene mener det er nødvendig at flere oppgaver flyttes ut av sykehusene og inn i kommunene hvis de skal kunne ta i bruk nye behandlingsmuligheter. De planlegger at ti–femten prosent av de oppgavene som utføres i sykehusene i dag, skal overføres til kommunene.

LEON-PRINSIPPET. I prinsippet er det en god idé at man skal behandle så mye som mulig der pasienten bor. Behandlingen blir både billigere og bedre ved å ta prinsippet om laveste effektive omsorgsnivå (LEON) på alvor – et prinsipp som ble befestet i samhandlingsreformen. Den reformen virket. Primærhelsetjenesten tok imot. Kommunene har nå mye mer avanserte og krevende medisinske oppgaver enn før samhandlingsreformen kom i 2012. Fastlegekontor, sykehjem, øyeblikkelig hjelp-døgnavdelinger og legevakter har pasienter med mye større helseutfordringer nå enn bare for noen år siden.

Fremover er situasjonen en annen. Nå er det ikke lenger de enkleste sykehusoppgavene som skal overføres til kommunene. Nå skal fastlegene overta oppgaver for sykehus som har pasientene liggende i mindre enn fire dager selv om de har meget alvorlige sykdommer. Vi skal overta kontroller av pasienter som tidligere har gått hyppig i sykehuspoliklinikkene. Alle forstår at dette er pasienter som vil trenge tid, kompetanse og ressurser i kommunehelsetjenesten.

FORVENTNINGER. Den forrige oppgaveoverføringen ble gjennomført uten en forutsigbar struktur eller tilstrekkelig økning i kompetanse og ressurser. Oppgaver ble overført tilfeldig og uforutsigbart. De regionale helseforetakene beskriver ikke i sine utviklingsplaner hvordan kommunene skal klare å håndtere enda mer komplekse medisinske oppgaver. Det er forståelig at de avstår fra å foreslå grep i kommunesektoren. Men vi må forvente en grundig beskrivelse av tiltak i den nasjonale helse- og sykehusplanen. Departementet kan ikke lenger regne med at dette er oppgaver som vi overtar med frisk dugnadsånd og enda lengre arbeidsdager.

Oppgavene de regionale helseforetakene planlegger å flytte til oss i kommunene, representerer arbeid i sykehusene for mange milliarder kroner. Dette volumet av oppgaver kan ikke overføres uten at det samtidig gis ressurser til kommunene. Å ta ressurser fra sykehusene, er ikke veien å gå. Det ville ramme selve intensjonen med overføring av oppgaver: Å sette sykehusene i stand til å gjøre nye ting. Sykehusene trenger de ressursene de er tildelt.

EN TOTALPLAN! Det som skal gjøres i fremtidens spesialisthelsetjeneste, vil være enda mer ressurskrevende og dyrere enn det som overføres til oss. Men det som koster noen milliarder i sykehusene, er ikke gratis i kommunene. Den kommende helse- og sykehusplanen må beskrive hvordan vi skal få ressurser til hele helsetjenesten. Det må også beskrives hvordan vi skal settes i stand til å gjøre de nye oppgavene ved å sikre at vi har den kompetansen som er nødvendig.

Uten disse løsningene vil ikke planen gi den nødvendige retningen, kvaliteten og forutsigbarheten som både sykehusene, kommunene og befolkningen trenger. Den første helse- og sykehusplanen har fungert. Nå må vi ta steget fullt ut. Vi trenger ikke bare en sykehusplan – vi trenger en plan for hele helsetjenesten.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2018