Farlig retorikk

Ord gjør noe med holdninger. De bagatelliserer. Ufarliggjør. Distanserer. Fagfolk kan reagere på et rop om hjelp, men neglisjere en lyd definert som en falsk alarm.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Målfrid J. Frahm Jensen

Kronikk: Målfrid J. Frahm Jensen, hjelpepleier, tidligere erfaringskonsulent og mangeårig tillitsvalgt i Diabetesforbundet

DEBATTEN OM selvmord har blusset opp etter NRKs reportasjeserie om selvmord i psykisk helsevern. President Tor Levin Hofgaard i Norsk psykologforening omtaler selvmord med begrep som «å lykkes», «et valg» og «falsk alarm». Dette er farlig retorikk.

NRK har gransket 200 selvmord, hvor pasienter var i behandling eller nylig utskrevet. Tor Levin Hofgaard svarer 24. november 2018 på reportasjen i kronikken «Ingen garanti mot selvmord» på NRK Ytring. Han skriver: «Det finnes ingen enkle forklaringer, verken i nasjonal eller internasjonal forskning, på hvorfor noen velger å ta seg selv av dage».

REELT VALG? Hofgaard får selvmord til å fremstå som et reelt valg. Fagfolk kan forstå det som om personen som tok livet sitt, tok et valg basert på en veloverveid vurdering. Er en person i livskrise på grunn av depresjon, ærekrenkelse, rus, psykose, mobbing, kjærlighetssorg eller annet, er da selvmord gjort på et reelt valg etter en gjennomtenkt vurdering? Fraskriver ikke fagfolk seg sitt ansvar ved å bruke retorikk som «valgte det selv»?

Hofgaard betegner et rop om hjelp som falsk alarm. Han skriver: «Det vi vet, er at langt de fleste som tar livet av seg, har varslet det på forhånd. Vi vet også at de fleste av varslene som kommer, er falsk alarm».

FARLIG RETORIKK. Retorikken «falsk alarm» er farlig. Ordene gjør noe med holdningene. De bagatelliserer. Ufarliggjør. Distanserer. Fagfolk kan reagere på et rop om hjelp, men neglisjere en lyd definert som en falsk alarm.

Det kan hjelpe å bli møtt med respekt, omsorg og varme – og bli møtt av kyndige personer med relasjonell kompetanse som forstår ens livssmerte

Hofgaard og andre setter økt tvang opp mot pasientens autonomi når de drøfter selvmordsforebygging. Jeg tror vi både kan beholde pasientens autonomi, gi livgivende helsehjelp og samtidig forebygge selvmord – uten å ty til mer tvang. Det å bli møtt ansikt til ansikt med respekt, omsorg og varme, kan hjelpe. Det å bli møtt av kyndige personer med relasjonell kompetanse som forstår ens livssmerte, kan hjelpe.

UFORSTAND. Jeg vet at personer som har forsøkt å ta sitt eget liv, hadde blitt møtt med avvising og uforstand av fagfolk. Jeg vet også, av journalgjennomgang og samtaler med pårørende, at folk som har tatt sitt eget liv, har blitt avvist, misforstått og ikke møtt på verken lidelse eller livssituasjon.

Jeg blir kvalm av å lese slutten på kronikken til Hofgaard: «Men det vil alltid gå en grense for hva vi kan få til: Vi kan aldri garantere at mennesker ikke lykkes, om de forsøker å ta sitt eget liv». Som om veien mot døden var et mesterskap en deltok i. Jeg er fullstendig klar over at fagfolk aldri kan garantere at en pasient som forsøker å ta sitt eget liv, ikke gjør det.

ANSVARET. Et selvmord er likevel ikke noe man lykkes med. Kan Hofgaards begrep endre måten fagfolk møter en pasient på, til det verre? Fører hans begrep til bortforklaringer og ansvarsfraskrivelse, ved å legge ansvaret på den som tok livet sitt? Fagfolk lytter til presidenten i Norsk psykologforening, derfor er hans valg av ord så viktig.

Selvmordsforebygging er komplekst og komplisert. Det finnes ingen enkel fasit. Selv om en ikke kan forhindre alle, bør målet være å gjøre nettopp det. Selvmordsforebygging handler om livshjelp til personer i livskriser. Det handler om tid, tillit og trygghet. Det handler om tilstedeværelse. Det handler om språkbruk og holdninger.

JANUSANSIKTET. Jeg kjenner selv selvmordets janusansikt. Én inngang og en utgang. Befrielse og uhygge.

Under en av mine depresjoner ga selvmordstankene først en tilstand av enorm angst og stort ubehag. Overveielsene, selvmord eller ikke, ble en byrde og en belastning som jeg ikke slapp fri fra. Jeg ble dratt mellom ytterpunktene. Leve eller dø. Kroppen var i alarmberedskap døgnet rundt. Da jeg omsider bestemte meg, ga ubehaget slipp. Jeg ble fylt med en indre ro og velbehag. En livsfarlig tilstand som krevde øyeblikkelig helsehjelp.

En gang i livsløpet kan flere av oss trenge hjelp av andre til å bære eget liv. Om så bare for en liten stund. Jeg er glad det finnes fagfolk som tåler vekten av andres liv.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er poet/forfatter og initiativtaker/medforfatter til heftet «Diabetes og psykiske lidelser». Hun arbeidet som erfaringskonsulent ved Stavanger universitetssjukehus fra 2009 til 2015.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2018

Powered by Labrador CMS