Nødvendig vaksineløft

VI HAR fått vår første eldre- og folkehelseminister i Åse Michaelsen (FrP). Nå har hun en unik mulighet til å vise handlekraft og gjennomføringsevne til beste for både folkehelsen og eldre. Når Folkehelseinstituttet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, foreslår vaksinasjonsprogram mot influensa og pneumokokkinfeksjon for voksne over 65 år og utsatte grupper, er det gode grunner til det. Programmet forventes å gi bedre helse og redusere risiko for sykdom og tidlig død. Vel så viktig er målet om å redusere forbruket av antibiotika, samt utjevning av sosial ulikhet i helse.

På vaksinemøtet til Dagens Medisin i forrige uke synes det å være konsensus om anbefalingene. Spørsmålet blir hvordan Helse-Norge skal rigge seg for at oppslutningen blir god nok til at programmet gir den ønskede effekt.

Primært handler det om to forhold. Det ene er saklig, forståelig og lett tilgjengelig informasjon om hvorfor den enkelte i målgruppen på 1.6 millioner mennesker bør vaksinere seg. Det andre og helt avgjørende er at vaksinene er lett tilgjengelig.  

EN FORUTSETNING for vellykkede vaksinasjonsprogram er høy deltagelse. Det kommer ikke av seg selv. Skal man nå flest mulig, også de med begrenset betalingsevne, må kostnadene for den enkelte holdes på et akseptabelt nivå – og kanskje være gratis for noen definerte grupper. Tas ikke det på ytterste alvor, reduseres den medisinske effekten av programmet, mens den sosiale ulikheten i helse øker, stikk i strid med alle målsetninger.  Med andre ord, staten må bla opp. Det er Åse Michaelsens ansvar å sørge for det.

Folkehelseinstituttet har kartlagt hva ulike sentrale aktører mener er den beste organiseringen for vaksineprogrammene. De aller fleste peker på fastlegene. Det kan ikke overraske noen, men å lesse nok en oppgave over på overarbeidede fastleger er neppe en suksessformel akkurat nå. 

 Lederen i Norsk forening for allmennmedisin, Petter Brelin, er konstruktiv og løsningsorientert når han viser til hvordan fastlegene snudde seg raskt rundt og sikret god dekning av svineinfluensavaksiner for noen år tilbake, og at dette kan de få til igjen. Fastlegene både kan og vil ta ansvar når det gjelder som mest. Dette er imidlertid ingen nødsituasjon som krever umiddelbare ekstraordinære tiltak og innsats. Vaksinasjonsprogrammene som nå anbefales er varige tiltak. Det krever gode og bærekraftige løsninger over tid. Samtidig er influensavaksiner aktuelt i et relativt forutsigbart og begrenset tidsrom hvert år. Det gjør vaksinedager og et felles dugnadsløft til en mulig god modell. Da er det klokt å tilby andre relevante vaksiner i samme slengen. 

TALL FRA SSB viser at personer som får anbefalt vaksine fra lege tar oftere vaksine enn andre. I 80 prosent av Kommune-Norge har fastlegene allerede en sentral rolle i vaksinering av voksne. Dette kombinert med fastlegenes mange kontakter med sin pasientpopulasjon, og antagelig særlig med høyrisikogruppene som bør vaksineres, gjør det naturlig å peke på fastlegene som sentrale i implementeringen.

Men fastlegene bør ikke være eneste alternativ. Hjemmesykepleien bør gis et ansvar for alle dem de allerede er i kontakt med. Jeg liker tanken på et årlig felles dugnadsløft hvor relevante yrkesgrupper og aktører involveres og deltar. Kanskje er jeg vel optimistisk når jeg ser for meg fastleger, sykepleiere, apotekansatte og ulike profesjoner fra private aktører, side om side i et stort felles vaksineløft.

Jeg tror det er mulig. Men det forutsetter klare styringssignaler, tydelige planverk med konkretiseringer og ansvarsplassering. Alle må vite hvem som har ansvaret for hva og når. Finansiering må på plass og moderne teknologi tas i bruk både i kommunikasjon med målgruppene og mellom aktørene.

Ballen er din, Åse Michaelsen!