Makten – fortsatt i somatikken

Når ledergruppene i helseforetakene stort sett består av fagfolk innen somatikk, forblir psykisk helse og rus et stebarn.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin Foto: Johnny Nordskog

DET ER NÆRMEST umulig å predikere selvmordsfare på individnivå. Det fritar ikke lederne i våre helseforetak for et betydelig ansvar når det nok en gang avdekkes at noen av de mest sårbare blant oss, ikke får den hjelpen de har krav på.

Serien som NRK nå sender om selvmord, er forstemmende å følge. Nok en gang avdekkes lovbrudd, feil og mangler i det psykiske helsevernet. Statskanalen har avdekket lovbrudd i halvparten av 200 tilsynssaker om selvmord i perioden 2014–2016. Selv om jeg ikke kjenner sakene i detalj, er dette journalistikk som tar samfunnsoppdraget på alvor.

Samtidig er det all grunn til å understreke at når selv Helsetilsynet, vårt øverste tilsynsorgan, fastslår at det er bortimot umulig å forutsi selvmord, viser det med all mulig tydelighet hvor vanskelig dette er.

LA MEG VÆRE tydelig med en gang. Hvert enkelt selvmord er tragisk enten det finner sted i helseinstitusjoner eller utenfor. Det er først og fremst tragisk for den som ikke så noen annen løsning enn å avslutte livet. Det er tragisk for de pårørende. Og det er tragisk for den eller de som profesjonelt gjorde hva de kunne for å hjelpe. Sistnevnte gruppe gjør hver dag sitt ytterste for å gi best mulig behandling, og for å forhindre selvmord.

For alle dem som har sitt daglige virke i psykisk helsevern må det være en belastning at fagfeltet gang etter gang får et negativt søkelys på seg. Derfor er det viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme. Det er hos lederne i våre helseforetak – og i kommunene.

MER ENN én gang har jeg i mitt stille sinn lurt på hvorfor et fagfelt som det er bred politisk enighet om å prioritere, fortsatt fremstår som det stemoderlige barnet i helsetjenesten.

Hvorfor følges ikke de klare meldingene fra helseministeren om å prioritere psykisk helsevern og rus opp? Hvorfor strebes det ikke etter å innfri Den gylne regel? Aller mest lurer jeg på hvorfor det ikke får noen konsekvenser for dem som sitter med ansvaret at de tilsynelatende ikke bryr seg særlig mye om bestillingene fra storting og regjering.

Jeg drister meg til å antyde at en medvirkende årsak kan være hvem som sitter på toppen i våre helseforetak, hvem som samles rundt lederbordet når viktige beslutninger om prioriteringer og drift skal tas, og hva som fortsatt er prestisjefagene i norsk medisin. En høyst ufullstendig liten kartlegging av toppledelsen ved et utvalg av våre helseforetak, viser at det er få representanter fra psykisk helsevern og rus rundt beslutningsbordet.

NÅR DE FLESTE kommer hastende i hvite eller grønne frakker, antakelig med en blodskvett her og der, er det kanskje ikke så rart at den ene stemmen som skal fremme det eneste fagfeltet utenfor somatikken, ikke får gjennomslag. Blålysmedisin, blod og avansert teknisk og medisinsk behandling er fortsatt prestisje – og gis prioritet.

I rettferdighetens navn skal det sies at det er tatt tak i både aktivitet og bemanning innen psykisk helsevern og rus. Men fortsatt er det en vei å gå. Helsetilsynet har dokumentert at retningslinjer laget av bredt sammensatte faggrupper ikke er kjent, ikke forstått og ikke implementert i tjenesten. Tilsynsmyndighetene slår også fast at evnen og viljen til å lære av sine feil, er mangelfull. Da er tiden overmoden for å ta et skikkelig kvalitetsløft.

DET ER for enkelt – og rett og slett ikke godt nok – å lene seg tilbake og si at fagfeltet er så komplisert, og hver enkelt pasient så unik at tilbudet må individualiseres, ferdig med det. Selvsagt er hver enkelt pasient unik. Selvsagt skal behandlingen tilpasses den enkeltes behov. Det kan imidlertid ikke være til hinder for tverrfaglige vurderinger gjennom hele pasientforløpet både i døgnenheter og ved poliklinikkene. Like lite som det kan være til hinder for at det stilles tydelige kvalitetskrav.

Det er et lederansvar å sikre kvalitet i helsetjenesten enten pasienten befinner seg i spesialisthelsetjenesten eller i kommunehelsetjenesten. Å unngå alle selvmord, er ikke mulig. Derimot er det mulig å redusere antallet, lære av sine feil og dokumentere hva som gjøres i alle ledd.

Ansvarlige ledere som nå ikke ta ansvar og løfter psykisk helsevern og rus, bør kanskje vurdere å finne seg noe annet å bruke tiden sin på?

Powered by Labrador CMS