En svært god utvikling

Kronikk: Bjørn Guldvog, lege og direktør i Helsedirektoratet

DE SISTE 20 årene har forventet levealder i Norge økt med omkring fire år for kvinner og seks år for menn. Bedre folkehelse – bedre levestandard og oppvekstforhold, mindre røyking, riktigere ernæring – og stadig nye helsetjenestetilbud med bedre kvalitet, er årsaken.

Vi har sett store nyvinninger og teknologiske fremskritt – nye metoder og legemidler på en rekke områder; behandling for hjerte- og karlidelser inkludert hjerneslag, immunterapi, nye behandlingsformer på psykisk helse og rus, ny billedteknisk diagnostikk, og mye, mye mer. UTFORDRINGER. Samtidig ser vi stor variasjon i kvalitet – og på enkelte områder er det alvorlig svikt. Likevel er utviklingen i store trekk svært god.

Vi er ikke på topp når det gjelder levealder, men langt fremme når det gjelder det å utvikle friske leveår samtidig som vi blir eldre. For hvert år gjennomsnittlig levealder øker med ett år, innebærer det i gjennomsnitt 10,5 friske levemåneder.

Dette betyr at stadig flere lever med sykdom i lengre tid. I gjennomsnitt lever vi i litt over ti år med sykdom, naturligvis med varierende alvorlighet, før vi dør. Det øker presset på helsetjenesten.

BEDRE BRUKERMEDVIRKNING. Ett av de sterkeste utviklingstrekkene de siste årene har vært bedre brukermedvirkning og flere individuelle rettigheter. Retorikken har endret seg fra pasient- og brukerorientering, via pasienten eller brukeren i sentrum, til pasientens helsetjeneste og samvalg. Det er god praksis at pasienter og brukere deltar i beslutninger som angår dem og de systemene som etableres.

Forskningsbasert kunnskap – evidensbasert medisin – erfaringsbasert kunnskap og pasienterfart kunnskap er nå likestilt fordi vi vet at medvirkning virker. Tiltak skal være basert på god forskning, men skal implementeres og innrettes basert på helsepersonellets og pasientenes erfaringer.

STERKT POLITISK ENGASJEMENT. Politikerne har tatt sterkere grep om helsetjenesten. Brukermedvirkningen er blitt kraftig fremskyndet av politiske initiativ. Avsløringer om at helsetjenesten svikter enkeltmennesker, har stor betydning for politikernes engasjement. Gjennom ny kunnskap om svikt har vi fått opptrappingsplaner og nye pasient- og brukerrettigheter.

Et vellykket helsesystem er avgjørende for store deler av regjeringen – ikke bare helseministeren.

Helsesektoren står for en stadig større andel av de offentlige utgiftene, helsearbeidere utgjør en større andel av den totale arbeidsstyrken, og tiltak i helsetjenesten er avgjørende for en bærekraftig samfunnsutvikling. Med fallende fødselsrater blir det enda viktigere at alle barn og unge lykkes gjennom skoleår og inn i arbeid. Et viktig grep har vært Folkehelseloven fra 2012 som tydeliggjør det brede sektoransvaret for at samfunnsutviklingen skal fremme folkehelse og redusere sosiale helseforskjeller.

BYRÅKRATI – OG AVMAKT? Helsesystemet vårt er i dag mye mer komplekst enn tidligere. Det reflekterer både medisinens utvikling og samfunnsutviklingen for øvrig. Forvaltningsoppgavene har økt betydelig, og for Helsedirektoratet innebærer det for eksempel å lage og drifte systemer for økonomiske oppgjør, helserettslig fortolkning og håndtering av enkeltsaker som vedrører rettigheter, forvaltning av autorisasjoner og spesialistgodkjenning, drift og utvikling av pasientregistre, og forvaltning og utbetaling av tilskudd.

En slik utvikling kan gi pasienter og helsearbeidere en følelse av avmakt og stort byråkrati. Dette tar vi alvorlig, og vi jobber med nye brukervennlige løsninger for å effektivisere og forenkle.

TAP AV TILLIT. Mange helsearbeidere forteller om mindre innflytelse på oppgaveløsning og økt arbeidsbyrde. Blant annet gir Helsetjenesteaksjonen og Trønderopprøret uttrykk for manglende tillit til myndigheter og ledere i helsesektoren. Både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten har profesjonene trolig mindre innflytelse på fordeling av ressurser og økonomistyring enn før.

Spesielt sterk har endringen i spesialisthelsetjenesten vært etter at staten overtok ansvaret fra fylkeskommunen. Her har vi fått inn sterke styringsledd med betydelig innflytelse på drift, investeringer og faglig utvikling. Gjennom foretaksreformen har man lyktes i å få kontroll på ressursbruken i spesialisthelsetjenesten.

FORSTÅELSE. Oppgavene i kommunesektoren vokser stadig og viser seg både med at flere får hjemmesykepleie, og økende arbeidsbelastning hos fastlegene. Dette utfordrer og krever godt faglig lederskap for helse- og omsorgstjenestene, også i kommunene.

Det arbeides nå stadig bedre med kvalitet og pasientsikkerhet også på ledernivå. Men for mange helsearbeidere gir uttrykk for at leder- og styringslinjene er mindre interessert i den helsefaglige kvaliteten – sett i relasjon til den økonomiske styringen. Jeg deler ikke alltid synspunktene, men jeg er enig i at vi som er ledere i helsetjenesten må være tydelige på at vi har forstått det som er kjernen i virksomheten; å skape helse, behandle sykdom og lindre lidelse. Innenfor de økonomiske rammene.

TRE HELSEGREP. Dedikerte medarbeidere er bærebjelken i et velfungerende helsevesen, og vi er avhengig av at helsepersonell og ledere deler målsetting. Med overbevisning kan vi si at vi har hatt en svært god helseutvikling her i landet som vi må videreutvikle.

Fremover vil jeg peke på tre viktige grep for bedre helse:
• Vi må motvirke uønskede variasjoner i pasientsikkerhet og kvalitet.
• Vi må gjøre usunne produkter dyrere og sunne valg enklere.
• Vi må gjøre det vi kan for å hindre frafall i skolen fordi vi vet at det å falle utenfor skole og arbeidsliv, ofte gir helseproblemer.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2018