ØNSKER TILTAK: – De aller fleste studentene ser dette som en gøy, utfordrende og aktuell arbeidsplass. Men argumentene når de er ferdigutdannet er at systemet er vanskelig å etablere seg i, sier fastlege Thomas Mildestvedt. Foto: Silje Katrine Robinson

Fastlege siden ordningen startet

Thomas Mildestvedt, fastlege ved Minde Medisinske Senter

– På slutten av studietiden jobbet jeg på sykehjem, hjemmesykepleie og legevakt, og møtte noen forbilder, blant annet Gunnar Ramstad, som gjorde at jeg syntes primærhelsetjenesten var fristende, sier fastlege Thomas Mildestvedt om yrkesvalget han tok for 20 år siden.

Også under turnustjenesten i den vesle kommunen Hægebostad i Vest-Agder, gjorde han seg gode erfaringer.

– Og akkurat da jeg var ferdig med siviltjenesten startet fastlegeordningen opp, og jeg fikk min første jobb med en nyopprettet liste med null pasienter, forteller Mildestvedt.

Tøff start
Det første året beskrives 46-åringen som «bratt».

– Jeg hadde fulltidspraksis, var vikar for en kollega, ofte alene på kontoret og fikk kjenne på det administrative trykket ved å drive egen praksis. Etter det bestemte jeg meg for at jeg ikke ønsket å drive fulltidspraksis, da kom jeg til å bli utslitt.

Mildestvedt ønsket å kombinere fastlegeyrket med en forskningsstilling, og fikk en deltidsstilling ved Universitetet i Bergen. Fortsatt kombinerer han forskning og undervisning med fastlegepraksisen.

– Jeg hadde ett år på sykehus på medisinsk avdeling, men det ble en bekreftelse på at jeg setter pris på friheten ved å jobbe for meg selv.

I løpet av 20-års perioden har det skjedd mange forandringer på fastlegekontoret.

– Da jeg startet i praksis hadde jeg den tvilsomme gleden av å være dataansvarlig, og det var mye plunder med disketter for månedlige oppdateringer av fastlegelister. I dag er det mye mer som går automatisk. Samtidig har kostnadene med drift av kontoret eksplodert.

Les også: Dagens Medisin fyller 20 år

Aldri angret
I likhet med andre fastleger opplever han at det er mange nye oppgaver og flere arbeidstimer enn før. Men Mildestvedt skryter av kollegafelleskapet og har planer om å fortsette i 20 år til.

– Jeg ser fortsett frem til å gå på jobb, og kan absolutt anbefale det til andre. Men jeg vil ikke råde noen som akkurat er ferdig på legestudiet til å kjøpe praksis før det er mer avklart hvilken vei fastlegeordningen tar. Men det er rikelige muligheter til å gå inn som vikar eller gjennom fastlønn-stillinger for å teste ut yrket, sier Mildestvedt, som råder flere kolleger til å åpne opp for veiledning av studenter.

Mildestvedt er bekymret for rekrutteringssvikten til fastlegeordningen, men likevel optimistisk for fremtiden.

– Ordningen fungerer egentlig veldig godt, der mye løses raskt til lav kostnad. Hvis vi får mer tid til å håndtere de komplekse problemstillingene, vil vi spare spesialisthelsetjenestene for enormt mye.

LEGE OG SANGER: Anne Veddeng oppfordrer dagens legestudenter til å ta vare på interessene sine, enten det er musikk eller idrett. – Det er viktig å gjøre noe ved siden av studier og jobb, det kan motvirke det å bli utbrent. Foto: Silje Katrine Robinson

Kombinerer fødsler og sang

Anne Veddeng, gynekolog ved Kvinneklinikken i Bergen

I 1998 måtte halvparten av medisinkullet i Bergen vente et halvt år på å begynne i klinikken, og Anne Veddeng valgte da å reise til Afrika. Det har preget hun siden. 

– Sammen med tre andre kullinger besøkte vi ulike sykehus og fødeinstitusjoner, intervjuet jordmødre og skrev en oppgave om mødredødelighet i u-land. Det styrket interessen min for fødselshjelp og kvinnesykdommer, forteller Veddeng.

Tilbake i Bergen tok hun vakter på akuttmottaket og interessen for kirurgi blomstret. Etter fire år med kirurgi i Arendal, tok hun opp gynekologi med siktemål om en sideutdannelse.

– Men etter et år bestemte jeg meg for at det var dette jeg ville, sier Veddeng, som i 2009 fullførte spesialiseringen i gynekologi og fødselshjelp ved Haukeland universitetssjukehus.

Mer tidspress
I tillegg har hun sikret seg en master i kikkhullskirurgi fra England, som hun tok ved siden av full jobb og familieliv.

– Det var tøft, men det er kjekt å ha noe man brenner for innen et fagområde. Masteren gjorde at jeg fikk en deltidsstilling hvor jeg driver med opplæring innenfor kikkhullskirurgi.

Selv om den teknologiske utviklingen har gått fremover, har ikke arbeidshverdagen på Kvinneklinikken bare utviklet seg til det bedre.

 – Det blir stadig mer utfordrende å jobbe i helsevesenet, det er mye tidspress og knapt med overlegeressurser. Det er større krav til dokumentasjon og ekstremt mange dataprogram som skal besørges. Fødselshjelp og gynekologi er et fantastisk, men utfordrende fagområde fordi vi skal besørge så mange funksjoner. Vi merker særlig at det er færre ressurser til omsorg, og det er synd, sier Veddeng.

Gitt ut CD
Sunnmøringen sier likevel at hun «elsker jobben sin» og aldri har angret på valget, selv om hun også har en annen lidenskap i livet; musikken. I studietiden sang hun på et tidspunkt i fem kor. Da tvillingdøtrene var små hadde hun mindre tid til musikken, men nå vier hun den desto mer plass – som den nye sangpartneren til Rune Larsen.

 – Jeg hadde koret for Rune i noen årlige konserter da han for to år siden spurte om jeg ville være med i studio og hjelpe på et par sanger. Senere har det blitt mange flere sanger og til slutt CD-en Heartbeat med 20 sanger, forteller Veddeng, som i dag opptrer på festivaler sammen med den kjente bergensartisten. I november skal duoen åpne Onkologisk forum.

– Hva er ditt råd til de som skal velge spesialisering i dag?

– Noen velger av praktiske hensyn en karriere de kan klare å kombinere med familie, men det er bare noen år at barna er små, så for å holde ut lenge er det viktig å velge noe man også synes er gøy.

SPRER KUNNSKAP: Nevrokirurg Roger Josefsen (fremst) sammen med OUS-kollega Andreas Barratt Due og Leonard Chafewa ved Queen Elizabeth Central Hospital sør i Malawi. Foto: Elisabeth Olsen

Trener nevrokirurger i Malawi

Roger Josefsen, nevrokirurg ved Oslo universitetssykehus

– Jeg hadde egentlig tenkt å bli barnelege, men da jeg kom dit skjønte jeg at det ikke var noe for meg. Det var slitsomt å alltid ha pasient og pårørende rundt meg, sier Roger Josefsen.

Etter å ha jobbet som ekstravakt på nevrokirurgen i Bergen, var det ikke lenger tvil om hva den unge legen ville gjøre.

– Jeg fikk tilbud om jobb i Bergen, men søkte stilling i Oslo hvor kona var. I år 2000 fikk jeg jobb på OUS og siden har jeg vært der. Alt klaffet og faget er kjempespennende. Vi har bygget opp avdelingen fra 600 operasjoner årlig til nesten 2000. Det har vært en fantastisk reise, sier nevrokirurgen.

Nye hjelpemidler
Den teknologiske utviklingen i perioden gjør at Josefsen og kollegene har langt flere hjelpemidler i dag. Med minimal invasive-teknikker er inngrepene kortere, mer presise og mindre traumatiserende for pasientene enn før. 

– Vi har utviklet våken kraniotomi som gjør at vi kan operere bedre for å unngå nevrologiske skader, og visualiseringshjelpemidler gjør at vi ser svulstene godt ved hjelp av mikroskopet. Nå gjør vi også kontrollbilder på alle pasienter ved bruk av MR og CT, slik at vi har god kontroll på det vi gjør.

En viktig bedring i behandlingen av pasienter med alvorlige hodeskader kom med ny, tredelt vaktordning i 2005. Likevel er Josefsen bekymret for at intensivkapasiteten ikke er god nok, heller ikke slik planene er for det nye Oslo-sykehuset. Josefsen sitt engasjement strekker seg også utover Norges grenser.

Lærer bort «krigskirurgi»
I flere år har OUS og Fredskorpset samarbeidet om å opprette den første nevrokirurgiske avdelingen i Malawi. Malawi har bare én nevrokirurg i et land med 16 millioner innbyggere, og Josefsen har tatt på seg oppgaven med å trene opp leger til å bli nevrokirurger på Queen Elizabeth Central Hospital. Han har hatt flere opphold ved sykehuset, senest i oktober.

– Det er kjempeutfordrende, men veldig givende. Forskjellen mellom OUS og Malawi er som natt og dag. Utstyret de har er gammelt utstyr de har fått i gave fra andre land, og det blir en slags «krigskirurgi» hvor man må bruke de basale kirurgiske ferdighetene. Det gjør at man må tenke annerledes om hvem man skal operere, sier Josefsen.

– Hva er ditt råd til legene som skal ta sitt yrkesvalg i dag?

– Velg med hjertet, du må ha engasjement for det du holder på med. Men ta en doktorgrad; forskning er alfa omega for mye av det som foregår på de store universitetssykehusene.

KLASSEBILDE: Avgangskullet fra Bergen i 1998 samles snart til 20 års-jubileumsmarkering på Soria Moria i Oslo. Hvem drar du kjensel på?