Tobakksvanene gikk opp i røyk

LA MEG VÆRE tydelig med en eneste gang. Nedgangen i antall røykere her til lands er en suksesshistorie. Det betyr imidlertid ikke at kampen er over. Den må fortsette med full styrke. Jeg kommer tilbake til det.

Men først et lite historisk tilbakeblikk. I 1910 var noe under 30 prosent av norske menn røykere. Knapt noen kvinne drev med slikt på den tiden. Røykingen blant menn økte kraftig og nådde sin topp på femtitallet hvor hele 70 prosent var røykere. Kvinnene nådde aldri de samme røykehøydene, selv om andelen kvinnelige dagligrøykere skjøt kraftig fart på 70-tallet. Det var særlig høyt utdannede kvinner som kjempet seg inn på menns yrkesaktive arena som da også tok etter deres røykevaner. 

I 1954 publiserte de britiske legene Richard Doll og Austin Bradford Hill sin legendariske artikkel i British Medical Journal. Den påviste en sterk sammenheng mellom røykevaner og tidlig død blant britiske leger. Det var første gang en slik sammenheng ble dokumentert. Siden er det produsert kilometervis med vitenskapelig artikler som slår fast at tobakk dreper og er en sentral risikofaktor for hjerte- og karsykdommer, en rekke kreftformer og kroniske lungelidelser. Det er sykdommer som samlet sett tar flest liv både i Norge og den øvrige vestlige verden.  Frem til i dag har tobakk vært den viktigste kjente risikofaktoren for disse sykdommene, og da også for tidlig død.

Hverken Norge eller verden kunne leve med at tobakksepidemien fikk fortsette. Norge sto først i rekken av land som tok grep. Vi var først i verden med forbud mot tobakksreklame i 1975. Da ble det slutt på kjendiser som reklamerte for Teddy og «The Malboro Man», som for øvrig senere døde av lungekreft, var en saga blott.

Så gikk det slag i slag med nye forbud. Mange deler æren for det, både politikere som viste mot og handlekraft og fagfolk innen jus og medisin som aldri ga opp kampen. Det ble stadig vanskeligere å være røyker. Motstanden mot regulering var sterk, mens andre gledet seg over røykfrie flyreiser, og etter hvert også restaurantbesøk uten sviende øyne og klær som måtte luftes i dagevis etterpå fordi andre mente det var en menneskerett å ta seg en blås.  

Det er imidlertid ikke det viktigste argumentet for at staten tok i bruk virkemidler som er betydelig inngripen i enkeltmenneskers rett til egne valg. Din og min rett til å velge hvordan vi vil leve våre liv og hvilke eventuelle helserisiko vi vil utsette oss for, er et grunnleggende prinsipp det bør vernes om. Utfordringen knyttet til tobakk var og er at røykernes valg påvirker mange andre. Ikke minst er det etisk betenkelig at barn og unge påføres unødig helserisiko av voksnes adferd og valg hvis det kan forhindres.

AT ANSATTE i hotell- og restaurantbransjen daglig ble utsatt for helseskadelig passiv røyking, samtidig som det ble dokumentert at yrkesgruppen hadde en overhyppighet av røykerelaterte kreftformer, var hovedgrunnen til at daværende helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) fikk gjennomslag for totalt røykfrie serveringssteder i 2004. Med LO i ryggen kunne han kjøre på til tross for massiv motstand og dystre spådommer om en utelivsbransje som ville knekke sammen og sende arbeidsledighetsstatistikken til nye høyder. 

Spådommene er gjort til skamme. Dagfinn Høybråten fremheves av mange som den helseministeren som har gjort mest for folkehelsen i moderne tid. Han fortjener ros. Samtidig hører det med til historien at arbeidet mot tobakksepidemien og den mektige tobakksindustrien som står bak, har vært og er fortsatt et stort internasjonalt løft. Stadig flere land har gjennom Tobakkskonvensjonen forpliktet seg i kampen mot tobakk. 

I Norge i dag er andelen voksne dagligrøykere 12 prosent. Den yngre garde har knapt tatt et magedrag, men tyr i stadig større grad til snus under leppa. Det er en utvikling som bør stoppes selv om snus ut fra dagens kunnskap er mindre skadelig enn sigaretter. Kampen mot nikotinet er ikke over, og de sosiale forskjellene i røykeadferd gir grunn til bekymring.

HVORFOR SKRIVER JEG om dette i en avis hvor Dagens Medisin har som ambisjon og både ta et tilbakeblikk på viktige hendelser i Helse-Norge og samtidig se fremover? Ganske enkelt fordi jeg mener historien om hvordan Kari og Ola én etter én, stumpet røyken for godt, er blant de mest vellykkede nasjonale og også internasjonale folkehelsekampanjer verden har sett. Og fordi det er mye å lære av hvordan det ble slik.

Tørre fakta fra Folkehelseinstituttet viser at nesten en av fire voksne har fedme. Flere menn enn kvinner har en urovekkende livvidde og den eser stadig ut. Ett av seks skolebarn sliter med overvekt og fedme. Det lover ikke godt for fremtidig forekomst av hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, sykdomsbyrde og for tidlig død.   

Når vi i tillegg kan slå fast at bare halvparten av 15-åringene og en av tre prosent av oss voksne oppfyller helsemyndighetenes anbefalinger om fysisk aktivitet, bør alarmklokkene ringe høyere og sterkere virkemidler enn vi har sett til nå, vurderes. 

Når livvidden hos flere og flere eser ut, samtidig som vi sitter mer og mer, seiler fedmebølgen opp som en av de største folkehelseutfordringene fremover. 

VEL VITENDE om at tobakk er et produkt ingen egentlig trenger, og mat er noe vi alle må ha, vil jeg likevel slå et slag for at det rustes til kamp mot både sukkerindustrien og en mektig matvareindustri nasjonalt og internasjonalt.

Direktør Camilla Stoltenberg ved Folkehelseinstituttet har ved en rekke anledninger påpekt at utfordringene må løses gjennom internasjonalt samarbeid. Hun har helt rett, og slaget er i gang.

Samtidig kan norske myndigheter med hell stramme grepet overfor de få aktørene som sitter med all makt i sine hender for hvilke fristelser vi utsettes for i butikken og for en prissetting som ikke gjør det like enkelt å velge sunne alternativer for alle.

Hver og en av oss må til syvende og sist ta våre egne valg. Det blir enklere å velge sunt hvis tilgjengelighet og pris på usunne alternativer blir mer trøblete og de sunne valgene både mer tilgjengelig og billigere. Ansvaret for det, ligger ikke hos den enkelte forbruker men hos den til enhver tid sittende regjering. Da er spørsmålet hvem som vil og tør å bli fedmeepidemiens Dagfinn Høybråten?