Pasient, lege – og språk
Når behovet for fastleger og sykehusleger ikke dekkes, må vi importere leger fra utlandet samtidig som våre egne leger ikke slipper til.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Kronikk: Ida Tylleskär, lege og stipendiat ved NTNU
Helene Kolstad Skovdahl, lege og stipendiat ved NTNU
HARALD PÅ 87 år kommer inn til sykehuset og mottaksmeldingen sier at han er «fotlaus». Legen tror pasienten har fått føttene revet av i en ulykke og stormer ned i akuttmottaket. Det skaper god latter når legen skjønner at fotlaus betyr at Harald er så slapp at han ikke orker å stå på beina. Man kan ikke annet enn å le av det, for det er jo vanskelig for enhver som kommer til et nytt sted å forstå den lokale dialekten.
Uten norsk som morsmål blir kommunikasjonen enda vanskeligere i en slik situasjon.
REKRUTTERINGEN. Mange kommuner i Norge sliter med å få leger til sin befolkning, og flere lokalsykehus har samme utfordring. Da blir mange av pasientene behandlet av utenlandske ferdigspesialiserte leger i kortvarige vikariater, som verken kjenner norsk helsetjeneste eller har norsk som hovedspråk.
Vi har egne leger som er gode på nettopp dette, men i Norge må ferske leger igjennom nybegynnerstillingen «Lege i spesialisering del 1» (LIS1) før de kan jobbe selvstendig. Det mangler 200 slike stillinger for å dekke Norges behov for fastleger og sykehusleger. Da må vi importere leger fra utlandet, samtidig som våre egne leger ikke slipper til.
KRAVET. Som lege skal man forsikre seg om at pasienten forstår den behandlingen som foreslås, og at man har anledning til en felles åpen diskusjon omkring alternativene. Når det kommer til diagnostikk, oppdager man jo raskt om pasientens føtter er avrevet, men det som ligger mellom linjene i samtalen kan være hint om alvorlig sykdom som må undersøkes nærmere. Dette kan være forskjellen mellom å oppdage kreft på et tidlig tidspunkt hvor man kan behandle, eller at sykdommen oppdages for sent.
Legen skal dessuten kunne geleide pasienten mellom de ulike helsetilbudene på forsvarlig vis, med god flyt og sammenheng.
BEKYMRINGEN. Vi har norske leger som kjenner norsk helsevesen og norsk kultur og geografi. De snakker norsk. De har kunnskap om velferdsstaten, norske behandlingsretningslinjer og norsk helseøkonomi og helsepolitikk. Det er åpenbart at disse legene burde ha jobbet i norsk helsevesen fremfor at Norge skal hente leger fra andre land som har behov for sin egen arbeidskraft.
I perioden 2009-2016 ble 43 prosent av nye spesialistgodkjenninger i Norge gitt til utenlandske leger. Helseministeren uttrykte senest i fjor bekymring over utviklingen.
Leger som snakker norsk og kjenner norsk kultur og retningslinjer, bør jobbe i Norge fremfor at leger skal hentes fra land med behov for egen arbeidskraft
LIS1-MANGELEN. Vi har en fastlegekrise og importerer utenlandske spesialister i stor stil til sykehusene. Samtidig står 800 nyutdannede norske leger uten mulighet til å bidra. Norsk medisinstudentforening har i mange år påpekt at vi trenger flere LIS1-stillinger, men ingenting har skjedd. I mellomtiden har antallet vi trenger, økt.
En utredning av akkurat hvor mange flere LIS1-stillinger vi trenger, er i gang, men tall fra Legeforeningen viser tydelig at vi trenger minst 200 nye stillinger for å dekke legebehovet. En økning i antallet stillinger må uansett skje gradvis for å sørge for god kvalitet i de nyopprettede stillingene. Derfor er det klokt å starte allerede nå.
HASTVERKET. Mangelen på LIS1-stillinger går hovedsakelig ut over pasientene. Helseministeren sier at alle gode krefter må få slippe til for å få ned ventetider og forbedre behandlingstilbudet.
Nyutdannede leger er en slik god kraft som må benyttes. Å få på plass 200 nye LIS1-stillinger, haster.
Hvis regjeringen virkelig setter pasientens helsetjeneste først, bør dette synliggjøres gjennom flere LIS1-stillinger i statsbudsjettet som vedtas i desember.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2018
