Trygge spor, men ikke fort nok
Hvordan skal Norge betjene den aldrende befolkningens økende helsebehov, uten å gå nasjonalt konkurs? Det sier seg selv at vi må gripe mulighetene i ny teknologi.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Kronikk: Alexandra Bech Gjørv, konsernsjef i Sintef, Trondheim
SOM KONSERNSJEF i Sintef får jeg innblikk i mange bransjer. Jeg ser hvordan teknologitrender forandrer hvordan mennesker vil leve sine liv, og hvordan nye kundebehov oppstår der man minst kunne vente det. Helse er et stort forskningsområde i Sintef, og det er derfor stas å bli invitert til å dele noen tanker i ny og ne her i Dagens Medisin.
Forskerne våre er eksperter innen alt fra bioteknologi og nanoelektronikk til helsetjenesteforskning, helseøkonomi, Big Data og kunstig intelligens. Selv er jeg jurist og har lite medisinskfaglig å bidra med. Ekspertområdet mitt er vel egentlig å stille de dumme spørsmålene slik at vi sammen kan tenke ut nye løsninger på gamle problemer. Så får jeg vel prøve å gjøre det samme for leserne til Dagens Medisin.
PÅ RIKTIG SPOR? Én av hovedutfordringene for Norge er hvordan vi skal betjene den aldrende befolkningens økende helsebehov, uten å gå nasjonalt konkurs. Det sier seg da selv at vi må gripe mulighetene i ny teknologi.
Men gjør vi det? Svaret er «tja», og «til dels». Det forskes og piloteres en god del. Ett interessant eksempel er prosjektet «Trygge spor».
I 2008 fikk Sintef i oppdrag å finne ut hvordan en kunne stimulere til fysisk aktivitet, og dermed bedre helse, hos personer med demens. Undersøkelser av mange forhold avdekket imidlertid at disse eldre damer og herrer allerede var sterkt motivert for spaserturer i frisk luft. Egentlig var det bare én stor barriere: Frykten for at de skulle gå seg bort, gjorde at de ble holdt bak stengte dører. Konsekvensen: Inaktivitet og dermed dårlig fysisk og psykisk helse – på toppen av demensproblemene. Pårørende kunne ofte ikke gå på jobb.
GPS-TEKNOLOGI. Det var da forskningen på GPS-teknologi startet opp; hvordan denne kunne inngå i en helhetlig tjeneste som gjorde det trygt for personer med demens å ferdes ute alene.
GPS-løsningene måtte tilpasses bruk for personer og bli en del av en fullverdig helsetjeneste. Lovverket om personvern var den gang alvorlig til hinder. Men gjennom flere demonstrasjonsprosjekter munnet forskningen ut i at Pasientrettighetsloven ble endret i 2013, slik at det i dag altså er lovlig å lokalisere demente ved hjelp av GPS.
VERDIGHET. Gjennom flere prosjekter er GPS-historien dokumentert som en suksess av kinderegg-dimensjoner: Pasientene opplever større frihet, trygghet, og personlig verdighet. De opprettholder fysisk kapasitet lenger og utsetter behov for å flytte til en institusjon. Pårørende kan beholde ektefellen hjemme, men også være mer borte hjemmefra, for eksempel i verdiskapende arbeid. Helsepersonell i omsorgstjenesten har bedre oversikt og trygghet, og politiet slipper å bruke knappe ressurser på hyppige leteaksjoner.
Er det mulig å samle de kreftene og den viljen som må til, for å føre de trygge sporene helt i mål?
Summen gir store besparelser, svært god samfunnsøkonomi, og – ikke minst – mindre uro for mange i alderens høst.
MANGEL PÅ BESLUTNINGSKRAFT. Til tross for denne uovertrufne effekten er løsningen med GPS-sporing bare i bruk noen steder. Når jeg søker på «savnet» + «demens», får jeg 83.000 treff på Google. På de første to oppslagene kan jeg lese om leting i 2018 etter eldre som har blitt borte i Lørenskog, Sarpsborg, Asker, Oslo, Hornindal, Trondheim, Lillehammer, Stjørdal og Porsgrunn. Ikke en gang Oslo kommune, som har gode erfaringer med GPS-sporing i flere bydeler, har innført GPS-sporing i alle bydelene sine.
Dette er bare ett av mange eksempler som viser at det ikke er mangel på gode, velprøvde og lovlige løsninger for et mer produktivt helse- og omsorgsvesen. Det vi egentlig mangler er beslutningskraft og gjennomføringsevne i et ganske komplekst system. Disse problemstillingene interesserer meg.
ANSVARET. Ofte faller en løsning mellom to sektorer; der for eksempel kommunen må investere mens den økonomiske gevinsten tilfaller spesialisthelsetjenesten. Men denne GPS-muligheten ligger faktisk midt i kommunens ansvar.
Ofte ser vi at god forskning munner ut i rapporter som er for vanskelige for brukerne å forstå. Men «Trygge spor» har laget et effektivt oppskriftshefte, så utfordringen ligger nok heller ikke her.
VILJE – OG PRIORITERING. Noen kommuner kvier seg for å etablere et nytt driftsopplegg med nye tjenester. Men vi ser at der ledelsen ønsker å ta teknologien i bruk, og legger arbeid i å lede tilpassing av arbeidsprosessene, lar oppfølgingen av demente seg kombinere med andre etablerte systemer for pasientoppfølging. Vilje og prioritering er med andre ord saken.
Kan den innflytelsesrike leserkretsen til Dagens Medisin samle de kreftene og den viljen som må til, for å føre de trygge sporene helt i mål?
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2018
