Redningen er å gjeninnføre driftstilskuddet

Innlegg: Olav Thorsen, spesialist i allmennmedisin og fastlege i Stavanger
Ivar Thomsen, spesialist i allmennmedisin og fastlege i Stavanger
Arnulf Heimdal, spesialist i allmennmedisin og fastlege i Oslo

SIDEN INNFØRINGEN AV fastlegeordningen i 2001 har mange fastleger redusert sine pasientlister, som nå i gjennomsnitt er på 1106 personer, uten at per capita-/basistilskuddet har økt i særlig grad. Dette dekker ikke på noen måte de faste utgiftene, og dette skremmer unge leger fra å bli fastleger.

Både utgifter og arbeidet med hver enkelt pasient har økt betraktelig i disse 16 årene. Dette er uholdbart, og det må gjøres noe med dette straks.

UTGIFTENE. Basistilskuddet er nå på 486 kroner per person på listen, noe som for de fleste fastleger utgjør et årlig beløp på rundt 534.600 kroner. De private avtalespesialistene har til sammenligning et driftstilskudd på fra 914.880 til 1.362.600 kroner i 2018.

Dette er et beløp som for flertallet av fastleger ville ha dekket de faste utgiftene, som for mange ligger på fra 800.000 til én million kroner årlig, uavhengig av listelengde.

ØKONOMIEN. Fastlegeordningen ble innført i Norge etter at to tredeler av allmennlegene hadde stemt ja til en ny finansieringsordning. Før dette hadde allmennlegene et driftstilskudd som var det samme uansett hvor mange konsultasjoner eller pasienter man hadde i sin praksis, slik de private spesialistene har hatt det før og nå.

Allmennlegenes driftstilskudd var før fastlegeordningen på rundt 300.000 kroner årlig og ble erstattet av et per capita-tilskudd på cirka 300 kroner per listepasient. I tillegg til sikring av kontinuitet i de viktige lege-/pasientrelasjonene var økonomi en vesentlig årsak til at allmennlegene gikk inn for fastlegeordningen.

FORUTSIGBARHETEN. De fleste allmennlegene hadde den gangen større lister, gjerne på rundt 1500 pasienter. Per capita-/basistilskuddet ga en markant bedret økonomi i forhold til det gamle driftstilskuddet, og dekket i stor grad årlige faste utgifter; husleie, lønn, ansatte – til fastlegene, slik det gjør for avtalespesialistene i dag.

For stat og kommune var fordelen med per capita/basistilskudd at utgiftene ble forutsigbare og relatert til innbyggertallet i kommunene. Selv innbyggerne i «fattige» kommuner skulle være sikret fastlege.

LENGRE LISTER? Legeforeningen og KS har imidlertid ikke maktet å forhandle opp per capita-/basistilskuddet i takt med de årlige utgiftsøkningene på samme måten som de store regionale helseforetakene (RHF-ene) har gjort for sine avtalespesialister. Per capita tilskuddet dekker i dag på ingen måte fastlegenes utgifter.

For å oppnå et driftstilskudd som tilsvarer det de private avtalespesialistene har, må en fastlege ha over 1880 pasienter på listen.

GJENINNFØRING! Et system som belønner lange pasientlister, er grunnleggende usunt. En listelengde på rundt 1000 pasienter er passelig for de fleste. Fastlegene bør, som de private avtalespesialistene, få dekket de faste utgiftene uansett listelengde. Fastlegenes basistilskudd bør derfor være det samme som for de private avtalespesialistene, fordi de samlede utgiftene til personell, utstyr og husleie kan sammenlignes.

Alle er enige i at noe må gjøres med fastlegekrisen, med dårlig rekruttering og altfor lange arbeidsdager. En god og enkel løsning ville være å gjeninnføre driftstilskuddet. Det må i så fall være på et nivå som harmonerer med de private avtalespesialistene. Dette er nødvendig for å redde fastlegeordningen!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2018