Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Studentenes naive tillit til universitetet

Studentene tror at underviserne vet hvordan læring skjer – og at alle nødvendige ferdigheter vil bli innøvd.

Annons:

LEGELIV-KOMMENTAREN: Edvin Schei, allmennlege og professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen

MENS JEG SKRIVER dette, vet jeg at 180 ungdommer tripper etter å begynne legeutdanningen i Bergen neste uke. Halvparten av dem er født etter 1999. Vet de hva de går til? Vet de hva de trenger for å gjøre en god jobb som lege? Vet de hvilke fakta og erfaringer de vil ha nytte av? Svaret er nei. De vet heller ikke stort om sine læringsmekanismer.

Generelt har folk dårlig forståelse av hva som former oss og hvorfor vi gjør som vi gjør. I 1977 kom en berømt artikkel, «Telling more than we can know: Verbal reports on mental processes» (1), som viste at folk ikke ante

• at de ble utsatt for en stimulus som sterkt påvirket dem, og

• at de ble påvirket av stimulusen.

NAIVITETEN. Våre forklaringer på hvorfor vi gjør hva, er gjetninger, stereotypier fra kulturen vi lever i: «Jeg vil begynne på medisin for å hjelpe mennesker».

Studentene har en naiv tillit til at universitetet vil gjøre dem til utmerkede leger. Norsk kultur er kjennetegnet av stor tillit generelt. Og hvilke institusjoner nyter størst tillit? Det er ikke lenger de religiøse autoritetene vi stoler ukritisk på, det er vitenskapen, teknologien og staten – inkarnert i ethvert medisinsk fakultet.

Våre studenter stoler naivt på at de vil få presis den kunnskapen og de ferdighetene gode leger trenger. De tror at underviserne vet hvordan læring skjer, at eksamensspørsmålene er klinisk relevante, at faktaene de pugger er viktige, og at alle nødvendige ferdigheter vil bli innøvd.

FORVIRRINGEN. En rapport fra The Carnegie Foundation i 2010 slo imidlertid fast, til manges fortørnelse, at utdanningen som gis ved verdens 2400 doktorskoler, er svært ujevn – kjennetegnet av uhensiktsmessig faktapugging, dårlig vitenskapsteori og svak læringsforståelse. Studentene settes under press, strever, mister motet, mister gjerne entusiasmen, mister idealismen, mister empatien. Men de mister ikke dermed tilliten til selve kunnskapen, opplæringen, lærerne. For det er jo stripugg og faktakunnskap som må til for å bli lege, eller?

Jeg har ledet en norsk studie hvor medisinstudenter beskriver at undervisningen gir dem lite mening, samtidig som de stoler blindt på at alt er slik det bør være. Tittelen på artikkelen er «Trustingly Bewildered» (2). Vi intervjuet medisinstudenter i Bergen ved slutten av første studieår i gammel studiemodell, hvor førsteåret var dominert av realfag og anatomi –uten pasientkontakt og uten veiledet refleksjon om medisinfaget og legerollen.

USYNLIGHETEN. Studentene beskrev usikkerhet og kjedsomhet, lite kritisk tenking, undervisning de ikke så relevansen av i fremtidig arbeid med syke mennesker, og et utdanningsmiljø hvor ingen følte seg sett av underviserne. Samtidig tolket de dette som «det rette», og syntes å unnvike muligheten for at universitetet kanskje gjorde en slett jobb.

I to fokusgrupper fant vi samme mønster: Studentene beskrev elendig undervisning av samme kaliber som ble hudflettet i Carnegie-rapporten, samtidig som de fant gode grunner til at det burde være akkurat slik det var: Man må stole på professorene og trøste seg med at sammenhengen viser seg senere, ikke forvente å forstå fra starten: «Vi blir jo fortalt om og om igjen at dette er viktig senere». Man trenger kunnskap før man kan tenke selv: «Jeg synes det er fint å kunne litt anatomi før du liksom skal snakke med pasienter». Og det er viktig å bli herdet: «Du skal jo klare å komme deg gjennom studiehverdagen uten å bli sett, fordi du må bli voksen på et eller annet tidspunkt».

SKYGGESIDEN. Hvorfor er studenter så villige til å bortforklare dårlig undervisning? Vi tror de havner i kognitiv dissonans, med to uforenlige tanker i hodet. Skal de tro på egen tvil, som nybegynnere i et respektinngytende felt? Eller skal de støtte seg til den allmenne oppfatningen av universitetet som noe opphøyd, og medisinstudenter som spesielt privilegerte? Ydmykhet, uvitenhet og tillit til autoriteter trekker i samme retning: «Det må være meg det er noe galt med – jeg studerer sikkert ikke hardt nok? – for det kan umulig være universitetet».

I dette ser vi en av skyggesidene ved høyere utdanning: Den kan, hvis den svikter sin forpliktelse til kritisk refleksjon, svekke de høyt utdannedes intellektuelle selvstendighet.

Kilder:
1) Nisbett RE, Wilson TD. Telling more than we can know: Verbal reports on mental processes. Psychological Review. 1977;84(3):231-59.
2) Schei E et al. Trustingly bewildered. How first-year medical students make sense of their learning experience in a traditional, preclinical curriculum. Med Ed Online, 2018.

Kronikk og debatt/Legeliv i Dagens Medisin 14/2018

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   2 + 5 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
OM KOMMENTARFELTET: Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


  • MiddleOfTheRoad 04.09.2018 11.16.59

    Idiotisk innlegg. Man må stille seg spm hva som er målet med undervisningen. Målet er å utøve legeyrket, ikke å bli selvstendig tenkende. Jeg har nå vært like lenge i medisinverdenen som jeg levde før jeg kom dit. Dobbelt så gammel som disse drittungene som begynner nå. Og jeg kan ikke minnes en eneste situasjon hvor det å være selvstendig tenkende har vært noe pluss. De allmennlegene som tenker for selvstendig, mister den kollegiale beskyttelsen som det å gjøre ting på vanlig vis utgjør. De sykehuslegene som tenker for selvstendig, ender bare opp med å provosere sykepleiere, assistentleger og overleger. Sykepleiere, fordi man da gjør ting på en annen måte enn man er vant til. Assistentleger, fordi man da tillater seg å gjøre ting, som andre ikke tør, eller er for smarte til å tillate seg. Overleger, fordi de ikke fikk lov til å gjøre ting selvstendig, hvorfor skal du? Ingen ønsker noen som er flinkere enn seg. Jeg gjør ikke det, resten gjør ikke det. Dårlige råd fra Edwin Schei. Fy.

Nyheter fra startsiden

Behandling med blodfortynnende legemidler

Tre spørsmål kan forutsi blødningsfaren

VIL ENDRE OPPTAKSKRITERIENE TIL MEDISINSTUDIET

UiO vil teste medisinstudenter for «egnethet»16

NORSK STUDIE BLANT HJEMMEHJELP-MOTTAKERE

Dette er hovedgrunnene til innleggelse av eldre

Kommende DM Arena-møter

Tidligere DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!