Uten samtykkekompetanse

Kronikk: Gunn Helen Kristiansen, tidligere ingeniør og lærer. Leder for Aurora-støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer

PSYKOSE ER ET fenomen med en forklaringsmodell som splitter fagfeltet. Hittil har majoriteten stort sett betraktet psykose som en sykdom, men stadig flere slutter seg til at psykosen i sin naturlige form også kan være ett uttrykk for hjernens eget immunforsvar ved store psykososiale påkjenninger.

Immunforsvaret har, hos noen, den fantastiske egenskapen at det kan gi slipp på fornuften. Jeg tillater meg å mene at psykosefenomenet kan fungere som et hensiktsmessig og helbredende fenomen. Men den vanligste forklaringen på psykose er at de psykoseutsatte bærer med seg en sårbarhet – eller har en arvelig disposisjon som kan løse ut sykdom under massivt stress.

FORNUFT ER TILLÆRT. Skam er tillært og ofte påført i barndommen. Lover og regler er en oppfinnelse som ikke alltid virker til fellesskapets beste. Logisk tenking må læres. I psykosens naturlige tilstand kan den det gjelder, oppføre seg lettsindig og skamløst.

Flere netter uten søvn med resultatløs grubling og magisk tenking fikk fornuften til å ta seg en rusletur for mitt vedkommende. Jeg pratet i ett sett om alt på en gang og var ganske slitsom, så det var helt åpenbart at jeg hadde nådd bristepunktet. Tilstanden var alvorlig og kan best beskrives som en forvirringstilstand med uro, lettere paranoia og vrangforestillinger.

UTEN SAMTYKKEKOMPETANSE. De offentlige helsetjenestene i Norge er organisert på en slik måte at det er nødvendig med en diagnose for å kunne få behandling. Hvis fornuften allerede har forlatt åstedet, er det ensbetydende med at den personen det gjelder, ikke lenger har samtykkekompetanse. Det hadde ikke jeg. Jeg forstår det slik at når hjernen min er i sitt siste desperate helbredelsesforsøk, så kan noen andre bestemme at jeg ikke har sykdomsinnsikt – og heller ikke vet mitt eget beste. Derfor må det offentlige helsevesenet gripe inn og sørge for mitt ve og vel, mens familien min står lamslått tilbake – utestengt av låste dører og taushetsplikt.

Så langt er det nesten greit. Jeg er enig i at det ikke er heldig, kanskje ikke engang forsvarlig at folk virrer rundt på egenhånd når de er fri for fornuft. Men med manglende samtykkekompetanse kan den medikamentelle behandlingen starte enten pasienten vil det eller ikke.

UTEN MENING. På bakgrunn av denne litt provoserende påstanden har jeg lest meg opp på forskning- og behandlingsdesign for legemidler, slik at jeg om mulig kunne få den kompetansen jeg så åpenbart manglet.

Det eneste jeg fant, er at den modellen som ligger til grunn for forskning og utvikling av legemidler på psykisk helsefeltet ikke gir noen som helst mening. På meg virker det som om legemiddelprodusentene bare uten videre har kopiert den modellen som gjelder for somatiske sykdommer. For meg som har ekte naturfaglig bakgrunn, virker ikke de kvantitative, randomiserte dobbeltblinde studiene særlig betryggende – til tross for at de er basert på ting som kan telles og fremstilles i søyler og kakediagram.

KARTLEGGING VIKTIGST. Det er diagnosene som utløser penger i sykehusets regnskap. Når det gjelder somatikken, er dette til å forstå, men i psykiatrien kan verdifull tid gå tapt når prioriteringen er å finne en diagnose på bekostning av terapi og problemløsning med helbredende effekt.

Jeg hevder av egen erfaring at psykiske reaksjoner ikke er sykdom. Ikke i første omgang. Psykiske reaksjoner har en årsak. Derfor mener jeg at det viktigste hastetiltaket i behandlingen er å kartlegge årsakene – og forsøke å gjøre noe med dem. Denne strategien er det flere som har fått øynene opp for og behandlingsmetoden har vist seg å være effektiv. Folk kan bli friske når de slipper å kaste bort tid på å bli stabilisert med medisiner først.

INNSIKT? «De fleste pasienter har god terapeutisk effekt av medisinen», var det en overlege som sa. Dette er en påstand. «De fleste» er ikke et tall, «god» kan ha vært basert på utenfra-observasjon, og piller kan ikke drive med terapi på egenhånd. Så kanskje det var overlegen som selv manglet sykdomsinnsikt.

Det er mange pasienter som intuitivt motsetter seg medisinering. Hvis de ikke har samtykkekompetanse, blir de medisinert allikevel. Det er et paradoks at fornuftens fravær er en forutsetning for tilfriskning i henhold til den nye teorien, samtidig som det kvalifiserer til tvangsmedisinering etter den eksisterende behandlingsmetoden. Det kan ikke bety noe annet enn at de to hypotesene er på kollisjonskurs.

Dersom den nye modellen skulle vise seg å ha gyldighet, vil de bestemmelsene vi i dag må forholde oss til i tvangsmedisineringssaker, miste all troverdighet.

Ingen oppgitte interessekonflikter