Holdninger til å bli opprørt av

Kronikk: Trine Elverum, psykologspesialist i klinisk voksenpsykologi ved DPS Vestfold

I SOMMER skrev Aftenposten om jenta som var tiltalt etter knivstikking på Sørlandssenteret: «Rettspsykiatrisk sakkyndige mener jenta lider av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. En diagnose som er lite påvirkelig gjennom behandling».

Holdningene som pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ofte møter, er til bekymring. Tilsynsrapporten etter drapet presiserer at det ikke ble undersøkt hva som var årsaken til at jenta selvskadet. For å få til god behandling av det enkelte menneskets symptomer, må vi se individet, ikke personlighetsforstyrrelsen.

EMOSJONELL USTABILITET. Det kan være vanskelig å se mennesket, ikke personlighetsforstyrrelsen, når den viser seg så høylytt og utagerende som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ofte gjør (impulsive handlinger uten konsekvenstenking, dårlig regulering av sterke følelser, krangling, konfliktsøkende atferd, intense og ustabile forhold, selvskading, selvmordsforsøk).

Som behandlere plikter vi å jobbe hardt for å se individet.

Å SE BAK ATFERDEN. Det er få som ønsker å fremvise den atferden vi kjenner som «emosjonelt ustabil utagering». Men kanskje opplever pasientene at akkurat denne atferden får noe til å skje, noe de ikke får hvis de oppfører seg pent?

Fagpersoner må se bak atferden; finne utløsende årsaker og hjelpe pasienten med bearbeiding.

Kan man si at dette er noe pasienten «velger å gjøre», hvis omgivelsene ikke responderer når pasienten forsøker å kommunisere på andre måter?

SYNLIGGJØRING. De fleste med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse skader seg selv, ikke andre. De gjør ikke det for å tiltrekke seg oppmerksomhet, de gjør det for å synliggjøre indre smerte.

Jenta på Sørlandssenteret forsøkte å kommunisere på mer hensiktsmessige måter, men ble ikke hørt. Det må ikke bli slik at vi overhører smerten pasienter forsøker å kommunisere gjennom selvskading, og først begynner å lytte dersom de skader andre.

Fylkeslegen tok selvkritikk på at de ikke fulgte opp brevet fra jenta i mai 2017. Jenta ba om hjelp, erkjente egne feil og sa «de lar meg leve et liv jeg ikke takler å leve».

OMSORGSBEHOV. Når en pasient ber om innleggelse, kan det være riktig fordi pasienten ellers vil kunne ta skade. Andre ganger er ønsket egentlig å slippe en helg uten penger, eller omsorg.

På gode dager greier jeg å formidle forståelse for ønsket om ren seng, noen å snakke med, og trygghet, men at det ikke er bra at de behovene dekkes av akuttpsykiatrien. De dagene kan pasienten sukke, spørre om hen i det minste kan få en klem, og rusle hjem igjen.

På dårlige dager kan jeg vise irritasjon, la være å få pasienten med på prosjektet om å bli rustet til å stå i livet, og sende pasienten hjem med en følelse av ikke å ha blitt hørt. Da kan pasienten oppleve at hen må utagere. Det er min feil, hvis det blir en innleggelse – fordi jeg ikke har tatt meg tid til å forstå hva pasienten sier.

Innleggelse bør skje etter en god samtale, ikke fordi pasienten utagerer i fortvilelse.

FORSTÅELSE. Fylkesmannen i Agder understreker at pasientens «triggere» må identifiseres: Behandler må finne ut hvorfor pasienten ikke tåler akkurat denne belastningen. Vi må se pasientens traumer – og behandle dem. Hvis ikke vil pasienten fortsette å utagere «for å utløse den hjelpen hen mener seg i behov av».

Pasienter tyr sjelden til manipulasjon før helsevesenet har vist at det er måten å få dekket de behovene pasienten har.

NORMALUTVIKLING. Normalutvikling har ikke funnet sted når et menneske utvikler emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Behovsregulering læres av støttende voksne. Emosjonelt ustabile kan reagere som en trassig fireåring. De ønsker ikke å være slik, men kan ikke annet.

Den beste personlighetsutviklingen skjer når den følger normalutvikling, men vi kan endre personlighet også i moden alder. Mange forsøker å slutte å røyke, begynne å trene eller slanke seg mange ganger før de lykkes. Dette er normalvarianten av atferds- og personlighetsendring. Ingen fortjener at vi gir dem opp fordi første forsøk ikke lykkes.

LIDELSE. En diagnose skal ikke skygge for mennesket som opplever de vanskelige symptomene.

Emosjonelt ustabile mennesker lider. De er ikke vanskelige, de er ikke slemme, de er lidende. De kan oppføre seg på måter som gjør det vanskelig å være i nærheten av dem. De kan utføre grufulle handlinger.

Dette skal ikke unnskyldes, og det skal få de konsekvensene rettssystemet kommer frem til. Men vi må ikke gi opp behandlingen av mennesker med personlighetsforstyrrelser fordi noen kommer i ekstreme situasjoner.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2018