Positivt å lytte til pasienten

Innlegg: Sidsel Fjelltun, psykolog i offentlig praksis, Oslo
Aud Jektvik, sosionomstudent med assistenterfaring på akuttavdeling i psykiatrien og Venstre-politiker i Tromsø

NYLIG PUBLISERTE Trude Basso, konstituert overlege ved St. Olavs hospital og redaktør for yngreleger.no, et blogginnlegg på eget nettsted om hvor vanskelig det kan være å snakke med pasienter om vekt/vektnedgang.

Vi sitter igjen med undring. Basso omtaler overvekt som et samfunnsproblem der alle virkemidler så langt har feilet, men til pasienten omtaler hun kun individuelle faktorer. Da Basso selv beskriver manglende suksess med sin nåværende fremgangsmåte, vil vi gjerne oppfordre henne til å vurdere hvordan hun kan endre sitt eget bidrag - og komme pasienten i møte.

HOLDNINGENE. Først er det viktig å forstå hvordan en overvektig pasient blir møtt i samfunnet generelt og helsevesenet spesielt. Uansett hva en kommer med av plager, så er beskjeden: Gå ned i vekt!

Der undervekt blir sett på som en psykologisk tilstand som krever spesialistkompetanse, er overvekt noe en helst skal gjøre noe med selv. Det faktum at stadig flere blir overvektige, ser ikke ut til å få i gang en holdningsendring, heller en større tro på at hver enkelt av dem bør «ta tak», i beste fall med hjelp fra sin fastlege.

MOTIVASJONEN? Basso setter seg selv høye mål: Hun velger ikke de pasientene som er litt overvektige, der en endring er lettere. Hun kvier seg og velger derfor ut dem som er ekstremt overvektige. Mennesker som møter diskriminering og stigmatisering, de som har hørt dette fra fastlegen sin i årtier, skal altså snus rundt i løpet av de siste fem minuttene av legetimen. Dette uten at hun spør om hva som er deres egen historie med kroppen sin, hvilke ønsker de har for den, hvordan de tenker om mat eller fysisk aktivitet. Hun tilbyr allmennkunnskap, uavhengig av pasientens motivasjon eller ønsker.

Det er behagelig for henne å vente helt til slutten av timen med å bli «bad cop», men hvor hensiktsmessig er det for pasienten, som da venter seg å få skissert et behandlingsforløp? Hvor lett er det da å forklare hva som gjør dette vanskelig? Det er jo bare å spise mindre?

SKAMMEN. Noen overvektige gruer seg til å gå til legen. Mange har erfaringer med å bli påført skam og skyld og unngår legebesøk i det lengste, noe som i seg selv utgjør en helserisiko. Har en blitt henvist til spesialist, ligger det i kortene at fastlegen ikke har klart å løse problemet.

Alle voksne mennesker vet hvordan slanking foregår: Beveg deg mer, spis mindre! Vi blir allikevel tyngre og tyngre, og det synes åpenbart at vi trenger mer enn å få forklart sammenhengen mellom kaloriinntak og kroppsstørrelse.

Dersom pasientens helsetilstand fordrer vektnedgang, må en forstå deres utgangspunkt for å kunne komme noen vei: Jeg mener det vil være positivt for deg å gå ned i vekt, men jeg vil høre hvordan du forholder deg til din kropp og hva som er dine mål for den. Kunne du tenke deg å gå ned i vekt? På hvilken måte kan jeg hjelpe deg med det?

RESPEKTEN. På ett punkt har Basso rett: Samfunnet kommer neppe til å endre seg med det første. Men det gjør heller ikke pasientene. Mange av dem ønsker ikke, eller får ikke til, å gå ned i vekt. Noen kommer til å klare det en dag, mens andre velger det bort fordi de prioriterer annerledes. Et offentlig helsevesen kan ikke velge bort pasienter som ikke passer inn.

Ettersom gjennomsnittsvekten stadig går opp, må helsevesenet innse at ikke alle pasienter er midlertidig overvektige. Derfor er det viktig å møte pasientene på en slik måte at de tør å komme tilbake, uavhengig av om størrelsen deres endrer seg. For en sterkt overvektig pasient er innsatsen som må til for å endre dette, betydelig. Det er enda vanskeligere når du blir behandlet som om du ikke forstår ditt eget beste. Kanskje går pasientene ned i vekt, kanskje forblir de i samme størrelse, men uansett må de møtes med respekt for sitt valg, sin historie og fysikk.

YDMYKHETEN. Det er sjelden nyttig å informere overvektige pasienter om at de veier for mye. Samfunnet er ganske tydelig på hvem som veier for mye og hva vi syns om dem. Vi forhindrer ingen i å gå opp i vekt ved å påføre skam på alle de som veier over det vi selv anser som normalt. Det å påpeke «valkene i stillongsen», er ikke hjelpsomt; det er å påføre skam. De færreste går ned i vekt av den grunn – men de slutter kanskje å gå ut.

Vi vil anbefale Basso å lese seg opp på motiverende intervju – og forstå at hun ikke er den første i hvit frakk som skal berge de overvektige fra seg selv. Hun er en av svært mange som tilbyr noe som foreløpig ikke har fungert. Dersom hun møter pasientene sine med ydmykhet og bruker de minuttene hun har tilgjengelig til å forstå deres utgangspunkt, er oddsen for å finne en felles løsning, langt høyere. Om ikke annet, går pasienten ut og føler seg forstått, ikke utskjemt. Det er et bedre utgangspunkt for neste legebesøk. Uavhengig av vekt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2018