God tur! Velkommen tilbake?

Kronikk: Ole Christian Fredriksen, talsperson for Studentorganisasjonen for rettferdig turnustjeneste

NORGE ER ET land med trygge utdanningsinstitusjoner, gode vilkår for studenter, og generell god tilfredshet blant arbeidstakere. Det skyldes den norske modellen – der lånekasse og bred sentral oppmuntring til selvrealisering kjennetegner forventningskulturen. Vi skal følge drømmen, spesielt hvis den er fornuftig. Slik er vi oppdratt.

Norge er en liten nasjon av strebende og kunnskapssøkende mennesker. Nasjonalfølelsen er høy, og ambisjonene er store. Bekymringene er få. Det er ikke oljen som har gjort oss slik, men vår søken og selvforsterkende trang til å være best, og bli bedre, nesten som Gro Harlem sa.

Dette gjenspeiles nok spesielt mye i vår tids unge studenter.

KUNNSKAPSIMPORTEN. Den nyere tids tann har vært mild mot den norske student. I Norge er kunnskap en velkommen ressurs, og utdanning er et statusmål på grensen til det obligatoriske. Dette har ikke bare vært oppmuntrende for den gjennomsnittlige akademikerspire, men det har vært avgjørende for nasjonens samlede kunnskapsgrunnlag og fremtidsaspirasjoner. Dog er vi tradisjonelt sett kunnskapsimportører, noe som gjør oss til kretsmestere i påbygg og videreutvikling av ideer, og i sjøsetting av ny praksis. Det kan vi mange ganger takke utenlandsstudenter for.

I Norge har det vært leger siden 1500-tallet, eller før. Det var rundt disse tider at medisinen utviklet seg fra å være et håndverkerfag til å bli en akademisk og samfunnsregulert profesjon. Likevel var det ikke før i 1814 at personer kunne utdanne seg til lege i Norge. Før dette var alle leger i Norge utdannet i utlandet, primært i Danmark, Sverige og Tyskland. Selv lenge etter var mesteparten av leger utdannet i andre land.

FELLESSKAPET. Det var først i 1940 at det norske medisinstudiet åpnet for søkere fra den generelle allmennhet. Selv om vi nå produserte mange egne leger, fortsatte storstilt import av utenlandsutdannede medisinere i Norge frem til 1960. Medisinsk fag var på den tiden, og er fortsatt i dag, sterkt knyttet til den danske modellen, som i tidsvarierende grad var (er) styrende for norsk legeutdanning helt siden unionsoppløsningen med samme land.

Nordmenn med utdanning fra utlandet har i hundrevis av år gitt Norge kunnskap, mangfold og ny kompetanse som har vært viktig for vår egen utvikling som selvstendig nasjon. Det er nemlig slik at vi lærer lite når vi kun hører vår egen stemme, og dette visste vi godt i Norge. Vi er et land omgitt av større land, og vi skal være vår ydmyke posisjon bevisst.

Vår nasjonale politikk er preget av felleskap og rettferdighet, og vår historie viser at vi både har bidratt med evne, men i stor grad også mottatt kunnskap. Samarbeid i Norden har vært definerende, ikke bare i ånden og i historien, men vi har fortsatt viktige avtaler som skal gi større fleksibilitet innad i samarbeidet.

BEHANDLINGEN. Norske studenter i utlandet, og spesielt i helsefag, møter en annerledes hverdag i dag enn for få tiår siden. Det rimer godt med utviklingen. Norge er i dag en stolt og delvis akademisk selvforsynt nasjon, som dessuten har vokst fra lillebror til storebror på flere fagfelt. At Norge fortsatt har færre turnuslegestillinger (LIS-1) årlig enn det som trengs, viser at vi fortsatt er den yngste i familien. Derfor sendes norsk ungdom til andre land for å dekke behovet for leger.

På samme tid er det en dramatisk negativ utvikling i hvordan norske myndigheter behandler fagpersoner med utdanning fra utlandet. Man skal ikke fnyse av de som forlater hjem, familie og land for å skaffe seg kunnskap. Det er fortsatt en ressurs som skal verdsettes i samfunnet, og som man skal ønske velkommen tilbake. Konsekvensene av det motsatte er utelukkende negativt for Norge.

KONFLIKTENE. I dag kjemper hundrevis av studenter med helsefaglig utdanning for å kunne anerkjennes som fagpersoner i Norge. De fleste har hørt om ELTE-psykologene. Før dem var det de norske medisinstudentene i Polen og sykepleierne fra Australia. Flere eksempler finnes fra 2000-tallet, og enkelte av dem har hatt behov for løsning gjennom EFTAs overvåkingsorgan.

Konfliktene i disse sakene går ofte ut på at norske myndigheter motsetter seg å innvilge autorisasjon og/eller lisens til helsepersonell med utdannelse fra utlandet. Dette til tross for at EØS-regelverket, som Norge er bundet av, detaljert anfører og fordrer lik behandling og like rettigheter til alle som er udannet innenfor medlemslandene.

DØRSTOPPEREN. Flere ganger viser det seg at Norge tolker dette regelverget som en dørstopper for studentene, og dette er langt fra intensjonen bak pennen. Internasjonale avtaler om fri flyt av arbeidskraft mellom samarbeidsland er nedskrevet for å gi individet rettigheter når systemer og tradisjoner varierer mellom nasjonene.

At Helsedirektoratet overtok oppgaven fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH), ser også ut til å ha hatt negativ effekt.

UKULTUREN. Til tross for at Norge gjennom tidene har nytt godt av utenlandsk kompetanse, og stadig – gjennom sitt statsbudsjett – oppfordrer til utdanning utenfor grensene, er den helsefaglige autorisasjonsmyndigheten langt mer proteksjonistisk orientert. Det er ikke bare polvarer og kreftpinner som skal fortolles. Her skal det betales i tid og svette, og det skal svi på både pung og pensjon når seks års utdanning skal oversettes til norsk arbeidslivsdeltakelse.

Det er en ukultur i norsk autorisasjonspraksis, som dikterer at alle internasjonale avtaler som regulerer profesjonelle rettigheter skal tolkes i verste mening for den utdannede.

URIMELIGHETEN. Nesten hvert år ser vi studenter som står frem i mediene med fortvilelser, og norske myndigheter er ikke lydhøre. Tvert imot er man som enkeltstudent maktesløs overfor Helse- og omsorgsdepartementets taushet. Derfor organiserer vi oss, hver eneste gang. Muligens er det slik vi testes, med en siste prøve etter at embetseksamen er bestått i utdanningslandet. Siste prøve: Bent Høie og Anne Grethe Erlandsens velsignelse.

Fra 1. januar 2019 skal ikke lenger dansk utdanning som lege anerkjennes. Det er nemlig bestemt, for første gang siden Norge oppsto som nasjon, at den første delen av dansk videreutdanning for leger skal bestås i Danmark før man får lisens til å arbeide i Norge. Vi skal dessuten gjenta den på nytt når vi kommer hjem. Det tror vi ikke at det er lov å kreve, vi syns ikke det er lurt å kreve, og vi syns det er soleklart urimelig.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er medisinstudent ved Syddansk universitet i Danmark i 11. semester.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2018