Antiproblemiotika

Helsepersonell og studenter må se antibiotikaresistens som noe mer enn stellefrakker, munnbind og varseltrekanter – og sette krav til legemiddelindustri og regjering.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Nina Julia Urnes, fjerde års medisinstudent ved UIB på utveksling ved Charite Universitätsmedizin, Berlin

STADIG VEKK står vi ansikt til ansikt – ja, foruten munnbindet – med problemet som underminerer all sykdom og infiltrativt og ekspansivt vokser seg inn i alle deler av helse.

Her til lands ser vi det som stellefrakker, munnbind og varseltrekanter på dørene til avstengte pasientrom.

KOMPEKSITETEN. Andre manifestasjoner av det samme problemet ser vi gjerne på Dagsrevyen eller Brennpunkt, som industrianlegg med dårlig regulert avfallshåndtering og ødelagte vannforsyninger i India og Kina.

Antibiotikaresistens er et problem som lenge har vært varslet og som norske helsemyndigheter og andre globale helseorganisasjoner er enige om at det bør kjempes mot, men hva er det som gjør antibiotikaresistens-problematikken så kompleks?

PROBLEMETS KARAKTER. Under symposiet Ethics and Value Challenges in Antibiotic Resistance Management, Policy and Research, arrangert i Göteborg i desember 2017, annonserte professor Otto Cars ved Universitetet i Uppsala noen av årsakene til at det globale arbeidet mot antibiotikaresistens har vært, og er, for tregt, for svakt og for begrenset.

Årsaksfeltet er stort og mangeartet, men det faktum at antibiotikaresistens ikke er en sykdom i seg selv, men likevel en risiko ved all sykdom, vektlegges. Problemet passer dermed ikke inn i en vanlig håndtering av sykdom og krever angrep fra alle kanter.

TRUSSELEN. Cars påpeker videre at data om helsemessige, økonomiske og miljømessige konsekvenser, ikke er gode nok. Antibiotikaresistens er en saktevoksende trussel mot moderne medisin, og oppfattes dermed ikke like dramatisk som for eksempel ebola-krisen eller fugleinfluensakrisen, samtidig som mange ennå lever i troen på at det alltid vil være tilgang på nye virksomme antibiotika.

Cars trekker også frem skjevfordelte finansieringsinsentiver i antibiotikaindustrien og disinsentiver for «collective action» som drivende elementer i antibiotikaresistensproblematikken.

ANTIPROBLEMIOTIKA. Vi har med et såkalt «collective action»-problem å gjøre. Problemet, som er negativt for oss alle, ville være lettere å håndtere dersom alle jobbet sammen for det samme målet.

Samtidig står nasjonale, økonomiske, faglige og individuelle interesser i veien for et slikt samarbeid. Vi står overfor et problem som ikke kan løses, men som må håndteres.

MER ENN MUNNBIND. Problemkomplekser som dette fører gjerne til ansvarspulverisering. Man kan tenke at løsningen på resistensproblematikken er på administrativt nivå, men som helsepersonell og studenter må vi være oss vårt ansvar bevisst. Vi er i posisjon til å påvirke deler av problemkomplekset og deler dermed ansvaret.

Vi må se antibiotikaresistens som noe mer enn stellefrakker, munnbind og varseltrekanter. Vi må se de ulike sidene av problemet og sette krav til både legemiddelindustrien og regjeringen.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2018

Powered by Labrador CMS