En utfordring for rekrutteringen

Kronikk: Tom Ole Øren, leder i Allmennlegeforeningen

HELSEDIREKTORATETS tidsbruksundersøkelse viste at fastleger i gjennomsnitt jobber rett i underkant av 60 timer per uke. Legevakt utgjør en stor andel av fastlegenes totale arbeidsmengde, spesielt i distriktene.

Fastleger som går legevakt, jobber mest av alle fastleger, fordi legevaktarbeidet kommer på toppen av alt fastlegene må løse hver dag.

LEGEVAKT PÅ FRITIDEN. Senterpartiets Kjersti Toppe har flere ganger uttalt at: «Fastlegene jobber svært mye, og så gjør de legevaktarbeid i fritiden».

Dette er dessverre en god beskrivelse av mange fastlegers arbeidshverdag, og viser at vaktbelastningen er altfor høy. Det fører til at erfarne fastleger nå velger å slutte, og yngre leger heller søker seg til jobber i sykehus. Det utgjør en stor utfordring for rekrutteringen til kommunehelsetjenesten, særlig i de små distriktskommunene.

KVALITET I FARE. Rekrutteringsutfordringene gjør det vanskelig for kommunene å sikre god kvalitet på helsetjenestene, noe som over tid vil gå ut over pasientene. Rekrutteringssvikten er også svært kostbar, som følge av hyppig bruk av vikarer.

Vikarstafettene fører også til at det viktigste elementet ved fastlegeordningen faller bort, nemlig den verdifulle kontinuiteten i lege-/pasientrelasjonen.

ENGASJEMENTET. Denne våren har reaksjonene på de foreslåtte endringene i akuttmedisinforskriften vært et gjentakende tema i nyhetssendingene. Akuttmedisinforskriften setter krav til legevaktlegenes kompetanse, og endringene var ment å trygge de yngre legene som står alene med minimal tilgang på veiledning.

Forslaget om uttrykningsplikt for bakvakt førte til stort engasjement blant de erfarne legene. Frykten var at konsekvensen ville bli en enda større vaktbelastning enn de allerede har i dag. I en tid hvor fastlegenes oppgaver blir stadig mer omfattende, oppleves det som umulig å klare å kombinere både fastlegejobben og en stor legevaktbelastning med et vanlig familieliv.

ERKJENNELSEN. Selv om intensjonen bak forslaget om kompetansekrav og uttrykningsplikt var god, innså alle politikerne at løsningen ikke var liv laga. Opposisjonen på Stortinget vedtok nylig å fjerne bakvakt-kravet. Helse- og omsorgsministeren foreslo på sin side å utsette kravet til 2020.

Begge tiltakene er uansett en viktig erkjennelse om at løsningen for legevaktene ikke er å legge sten til byrden på allerede pressede fastleger. Det må større endringer til.

FLERE LEGER TIL KOMMUNENE. Samtidig må ikke dette bli en hvilepute. Kommunene trenger løsninger som sikrer at alle hensyn blir godt ivaretatt, både for de unge legene og for de mer erfarne.

Ferske leger skal slippe å ha ansvar for legevakt alene uten tilgang på god veiledning. Gode bakvaktsordninger må derfor på plass for å sikre kvaliteten i ordningen, og for å øke rekrutteringen til kommunehelsetjenesten. Men ut ifra fastlegedekningen i kommunene i dag er det ikke mulig å innføre denne typen krav. De vil virke imot sin hensikt og bidra til å øke frafallet av leger i kommunene.

Derfor er vi helt avhengige av å øke bemanningen til et bærekraftig nivå, med flere legehoder og legehender å fordele arbeidsbelastningen på.

FORSVARLIGE RAMMER! Det finnes kommuner som får dette til. Felles for dem er blant annet at de har et godt samarbeid med fastlegekorpset. Og når legevakten er god, blir også rekrutteringen og stabiliseringen av fastlegeordningen god. Derfor må utviklingen av legevaktene skje i nært samarbeid med legene.

Kommunene må ta ansvar for forsvarlige rammer for legenes arbeidshverdag, og de må evne å lære av de kommunene som har fått det til.

ANSVARET. Selv om det er legene som gjør jobben, er det fortsatt kommunenes ansvar å opprettholde en bærekraftig legevakttjeneste.

Legeforeningen og KS har nylig blitt enige om å se på legenes arbeidstidsordninger i fellesskap. Det er viktig at dette samarbeidet leder til eksakte endringer, og at partene er sitt ansvar bevisst.

Dette krever at kommunene tør å tenke nytt og fremtidsrettet om både fastlegeordningen og legevaktarbeidet.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2018