Etisk uforsvarlig og lite bærekraftig

Kronikk: Babar Eide Khan, medisinstudent i sjette semester ved Universitetet i Bergen
Sara Eriksen, medisinstudent i sjette semester ved UiB

DET STORMER rundt oss på alle kanter med debatter og diskusjoner angående antallet legespesialister. Det har blitt skrevet mangt og mye om at vi mangler LIS1-stillinger, noe som er helt riktig, men vi vil hevde at svikten er langt mer omfattende enn som så.

Det har lenge vært konstatert at Norge i dag ikke klarer å utdanne nok leger til å dekke sitt eget behov. Statistisk sentralbyrå (SSB) har fastslått at dette behovet kommer til å øke drastisk de kommende årene. Den sviktende kjeden i norsk spesialistutdanning løses i dag med å importere arbeidskapasitet fra andre land. Samtidig står rekordmange nyutdannede leger i kø nettopp for å få begynne med spesialiseringen sin.

Dette er kunnskap som lenge har vært kjent, men lite har blitt gjort med dette frem til nå.

PASIENTSIKKERHETEN. I Norge fikk 1691 leger godkjenning som spesialister 2017. Av dem har kun 45,5 prosent gjennomført medisinstudiet her i landet. For å få hjulene til å gå rundt, er vi helt avhengige av at nordmenn studerer medisin i utlandet og at utenlandske leger har lyst til å arbeide i Norge. Dette gjør oss imidlertid sårbare. Vi har ingen garanti for at norske studenter alltid vil være villige til å ta opp hundretusener ekstra kroner i lån for å få drømmejobben, eller at utenlandske leger også i fremtiden synes at Norge er et attraktivt land å arbeide i.

FLERE HODER! Den norske befolkningen eldes, fastlegeordningen er under sterkt press og de ansatte i sykehusene løper mer og mer fordi tiden ikke strekker til. Det er grenser for hvor mye vi kan effektivisere før det går utover både arbeidsmiljø og pasientsikkerhet. I Norge forventes det mye av helsevesenet, slik seg hør og bør i et av verdens rikeste land.

Hvis det er en ting som er sikkert, så er det at det trengs flere hoder i helsevesenet i årene som kommer, ikke færre.

FLYT, IKKE FLUKT. Den manglende viljen til å utdanne vårt eget helsepersonell, er ikke bare lite bærekraftig for vår egen del. At vi importerer leger fra andre land, fører naturlig nok til at det blir færre leger igjen i de landene vi importerer fra. De landene må da enten utdanne flere leger, eller importere leger fra andre land.

Ofte blir det slik at det letteste er å rekruttere legespesialister fra andre land. Slik kan det gå i mange ledd, helt til vi kommer til landene som ikke har mulighet til å rekruttere leger fra andre land. Grunnen er enkel, de har rett og slett ikke økonomi til å gjøre det. Det kan være verdt å nevne at Norge har én lege per 228 innbyggere, mens Etiopia til sammenligning har en lege per 40.000 innbyggere.

I utgangspunktet er det positivt at leger flytter på tvers av landegrensene. Slik bidrar man til å spre ny kunnskap og nyttige erfaringer. Selv om det norske helsevesenet holder høy kvalitet, har vi alltid noe å lære. En slik flyt av arbeidskraft bør imidlertid være gjensidig, slik at det ikke blir en ren hjerneflukt.

VEKK MED KØENE! Dagens ordning er ikke bærekraftig. Samtidig som vi gjør oss sårbare for en potensiell legemangel, utløser vi en dominoeffekt som til syvende og sist gjør at de landene som sitter igjen med færrest leger, er de landene som trenger legene mest.

Det er på tide at Norge tar ansvar for å utdanne det nødvendige antallet leger. En god begynnelse vil være å fjerne den paradoksale flaskehalsen vi får av at nyutdannede står i kø for å begynne med spesialiseringen. Det er syv år siden vi fikk flere LIS1-stillinger, og det er virkelig på høy tid med en ny økning. Legeforeningen, med Nmf i spissen, mener at vi trenger 200 flere LIS1-stillinger.

Hvis vi fortsatt skal levere helsetjenester av høy kvalitet, er det viktig at politikerne handler nå.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2018