Feil om domstolsprøving

Innlegg: Lise Lehrmann, jurist og mor til SMA-pasient

I ET DEBATTINNLEGG under tittelen «Avklaring om pasientrettigheter» gir Ole Frithjof Norheim uttrykk for at det etter Bent Høies debattilsvar; «Underlige feilslutninger», nå er «klart at domstolene ikke har et rettslig grunnlag for å overprøve innholdet i helsetjenestens prioriteringer».

Dette er åpenbart en ny feilslutning.

Les også: Ole Frithjof Norheims kronikk om Spinraza og pasientrettighetsloven

KLAGERETT. For det første er det heldigvis ikke opp til forvaltningen å definere domstolenes adgang til å kontrollere om forvaltningen opererer innenfor lovverket. Dette må domstolene selv ta stilling til, basert på blant annet pasient- og brukerrettighetsloven, forvaltningsloven, Grunnloven og internasjonale konvensjoner.

I en nylig uttalelse fra Sivilombudsmannen (2017/2104) sies følgende: «Det er ikke tvilsomt at staten, som tilbyder av spesialisthelsetjenester, utøver offentlig myndighet overfor borgerne, noe som blant annet vises gjennom pasientenes klagerett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2».

Denne uttalelsen slår riktignok fast at overfor legemiddelprodusenter er ikke Beslutningsforums beslutninger å anse som enkeltvedtak. Pasienter kan imidlertid klage sine avslag på behandling inn for fylkesmannen, og ved ytterligere avslag gå til domstolen og få saken prøvd der.

MER ENN TILGANG. For det andre kan det tilbakevises at bestemmelsen om nødvendig helsehjelp ikke oppstiller materielle rettigheter for pasienten. Det er feil at retten til nødvendig sykehusbehandling bare er en tilgangsrettighet, «retten til å komme innenfor sykehusets porter – innen en gitt tidsfrist», som Norheim legger til grunn.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b. Det fremgår av prioriteringsforskriften § 2 at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

TYDELIGGJØRING. Jeg er enig i at den norske helselovgivningen er vanskelig tilgjengelig og bør klargjøres, blant annet på grunn av alvorlighetskriteriets inntog i prioriteringslæren. Men loven kan ikke forstås slik at retten til nødvendig helsehjelp er forbeholdt pasienter som har fått en frist for behandling av helsemyndighetene og er i helsekøen, jamfør side 500 i Lov og rett 2013 (dr. juris. Marit Halvorsen).

Fristen ble lovfestet for å sikre at pasienter får oppfylt sine rettigheter. Det var ikke lovgivers intensjon at en eventuell fristfastsettelse skulle avgjøre pasientenes status. Lovforarbeidene presiserte at det ikke ble innført endringer med hensyn til hvilke pasienter som hadde materielle rettigheter etter loven.

FORSVARLIGHET. For det tredje mener statsråd Bent Høie at kravet til forsvarlig helsehjelp gir pasienter innholdsmessige rettigheter – i motsetning til hva han synes å mene om nødvendighetskravet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b. I sitt debattilsvar uttaler han: «Norheim spør om pasienter i dag kan ta saken sin til domstolene. Jeg kan forsikre både han og alle norske pasienter at denne muligheten finnes i dag og fortsatt vil finnes i fremtiden. Alle pasienter som mener de ikke får forsvarlig helsehjelp, skal kunne ta sin sak til domstolene».

Retten til forsvarlig helsehjelp utledes av formålsbestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven, samt dennes § 2-2. Forsvarlighetskravet innebærer blant annet at dersom en bestemt type helsetjeneste er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud til pasienten, har vedkommende pasient et rettskrav på den bestemte tjenesten, jamfør side 13 i Prop. 61 L (2015–2016).

For SMA-pasienter er Spinraza den første og eneste eksisterende medisin, og den er inntatt i Felleskatalogen som godkjent medisin i Norge.

GRUNNLOVSPLIKT. For det fjerde vil loven uansett måtte vike dersom den er i strid med bestemte menneskerettighetskonvensjoner eller Grunnloven. Norheim overser at staten har en grunnlovsmessig plikt til å sikre barn helsemessig trygghet etter Grunnloven § 104. Dette er en rettighetsbestemmelse som kan prøves av domstolen.

Staten har også plikt til å gi medisinsk behandling til barn og sørge for høyest oppnåelige helsestandard etter Barnekonvensjonens artikkel 24, som etter menneskerettsloven § 3 har rang foran både norsk lov og forskrift. Tilsvarende følger av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12, som også gjelder de over 18 år. Vilkåret «høyest oppnåelige helsestandard» er relativt, noe som innebærer at det forventes mer av rike land enn av utviklingsland.

SPINRAZA. De fleste vestlige land som Norge bør sammenligne seg med har sagt ja til Spinraza, herunder USA, Australia, Japan, Tyskland, Italia, Østerrike, Sveits, Sverige, Frankrike, Spania, Portugal, Luxemburg, Finland og Island. Det samme gjelder mindre bemidlede land, som Hellas, Makedonia og Kroatia, og hver måned blir det annonsert nye land som sier ja. Spinraza er effektivt og bør være tilgjengelig for alle grupper pasienter i Norge.

Verken forvaltningen eller helseøkonomer skal kunne bortfortolke de grunnleggende pasient- og menneskerettighetene eller marginalisere funksjonshemmede pasienter med sjeldne sykdommer. Derfor er domstolskontroll er viktig.

Ingen oppgitte interessekonflikter