Underlige feilslutninger

Pasient- og brukerrettighetsloven er kanskje ikke verdens mest tilgjengelige lov. Men den er ikke verdens underligste.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Bent Høie (H), helseminister

I DAGENS MEDISIN (7/2018) spør professor Ole Frithjof Norheim om vi har verdens underligste rettighetslov. Svaret er heldigvis nei. Jeg medgir at pasient- og brukerrettighetsloven kan være vanskelig å forstå. Derfor har jeg bedt Helsedirektoratet vurdere om vi kan regulere pasientenes rettigheter på en enklere og mer forståelig måte.

Dagens lov innebærer at behandleren vurderer henvisningen fra fastlegen for å avgjøre om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. Vurderingen skjer som regel før behandleren har truffet pasienten. Den fører til at pasienten får beskjed om han eller hun har rett til helsehjelp – og beskjed om når utredning eller behandling i så fall skal starte.

FULLE RETTIGHETER. Norheim mener åpenbart at alvorlighet burde vært et vilkår i loven for å vurdere henvisningen. Slik var det frem til 2013. Da fjernet vi skillet mellom pasienter som har rett til sykehusbehandling og pasienter som har behov for sykehusbehandling. Derfor har alle pasienter med behov fulle rettigheter i dag. Denne lovendringen fikk bred støtte – både i Stortinget og blant høringsinstansene.

Hvis vi innfører alvorlighet som vilkår for sykehusbehandling igjen, hever vi også terskelen for behandling. Det ønsker vi ikke å gjøre. Det er ikke noe folkekrav at færre pasienter skal få helsehjelp på sykehusene våre.

I kronikken skiller ikke Norheim mellom vurderingen av henvisningen og beslutninger i pasientforløpet om valg av metoder og legemidler. Dette er et svært viktig skille. De færreste behandlere vil jo kunne ta stilling til behandlingsmetode uten å ha møtt den som er syk.

FORSVARLIGHET. Loven sier at behandleren skal sørge for at pasienter med rett til nødvendig helsehjelp får forsvarlig helsehjelp. Hva som er forsvarlig hjelp, er i stadig endring fordi vi hele tiden får mer kunnskap og utvikler nye metoder.

Det er forskjell på hva som var forsvarlig behandling av kreftpasienter for tyve år siden og hva som er forsvarlig behandling i dag. Både i saken om Spinraza, som Norheim spesifikt nevner, og i andre saker som gjelder nye metoder og legemidler, er ikke det sentrale spørsmålet om pasientene har rett til nødvendig helsehjelp. Det har de som oftest. Spørsmålet er om helsehjelpen pasientene mottar, er forsvarlig.

ALVORLIGHET. Gjennom systemet for innføring av nye metoder bestemmer vi hvilke nye metoder og hvilke nye legemidler som skal benyttes i spesialisthelsetjenesten. Dette systemet ble innført for å sikre pasienter likeverdig tilgang til nye metoder og vurdere dem opp mot prinsippene for prioritering.

Alvorlighet er et av de viktige prinsippene i disse vurderingene.

UNDERLIGHET. Norheim skriver at så vidt han vet er Norge eneste land i verden med en lov som legger vekt på kostnad og nytte for tildeling av rettigheter i spesialisthelsetjenesten.

Jeg kjenner dessverre ikke til alle verdens rettighetslover. Men jeg stusser litt over påstanden. Hvis det nå er slik at ingen andre land tar hensyn til kostnader og nytte, hvorfor sier da flere land nei til Spinraza på grunn av den høye prisen?

SØKSMÅL. Norheim spør om pasienter i dag kan ta saken sin til domstolene. Jeg kan forsikre både han og alle norske pasienter at denne muligheten finnes i dag og fortsatt vil finnes i fremtiden. Alle pasienter som mener de ikke får forsvarlig helsehjelp, skal kunne ta sin sak til domstolene.

Jeg kjenner Norheim som en svært kunnskapsrik og seriøs debattant. Men her har han dessverre dratt feil slutninger.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2018

Powered by Labrador CMS