Urimelig behandling

Kronikk: Rolf Sundet, psykologspesialist, professor i klinisk psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Sørøst-Norge og medlem i Norsk psykologforening (NPF)

JEG HAR fulgt ELTE-saken siden den startet høsten 2016 via en slektning som jeg har støttet i å starte utdanningen som psykolog, og i å melde seg inn i Norsk psykologforening (NPF) som student.

Min første reaksjon på ELTE-saken var at foreningen måtte komme på banen og støtte sine nye medlemmer. Intet skjedde. I samtaler med sentrale tillitsvalgte opplevde jeg en vegring samt en avvisning av at foreningen kunne involvere seg. De nye medlemmene var nå «ikke-medlemmer» med medlemskap i NPF.

ETIKKEN. Hvilken etikk ligger til grunn for et handlingsvalg hvor en brutalt stoppes i sine fremtidsplaner som en har fått aksept for fra norske myndigheter og NPF siden 2003? Hva slags etikk ligger til grunn for ikke å søke ordninger som sikrer både pasientsikkerhet, de uteksaminerte kandidatene og det faglige innholdet? Dette er spørsmål som har plaget meg mer og mer. Det stopper ikke her.

Det har fremkommet en mulighet for at studentene kan ende som psykolog allikevel. Det NPF-støttede forslaget er to og et halvt års tilleggsutdanning på fulltid, hvor man i den aktuelle perioden ikke kan jobbe som psykolog. Dette er ingen overgangsordning. Det er en ny mastergrad.

Så hva handler dette om? Tilsynelatende faglig innhold, og mulig manglende pasientsikkerhet tilknyttet det manglende faglige innholdet?

PENSUM. Gjennom personer som er involvert i denne prosessen, blir jeg gjort kjent med at et av problemene er foreldet og uaktuell faglitteratur. På dette tidspunktet blir det tydelig igjennom pressen at NPF med sin president og andre tillitsvalgte at det ikke er i NPFs interesser å inkludere ELTE-studentene i sin fold, men mange er fortsatt medlemmer. Det handler nå ikke bare om faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet, men forbundets interesser.

Gjennom samtaler med min slektning blir jeg gjort oppmerksom på flere forhold som, i beste fall, handler om misforståelser, blant annet manglende mulighet til å legge frem relevant informasjon som gjelder pensum. ELTE-studentenes påstander er at de faktisk ikke har blitt vurdert individuelt – eller på det rette pensumet.

Jeg ber om å få se disse pensumlistene. Gjennomgangen viser at her er det ikke snakk om uaktuell litteratur.

FAMILIEPSYKOLOGIEN. Norske universiteter med profesjonsutdanning har ulik oppbygging. Gjennom arbeid med spesialiteten i familiepsykologi har jeg hatt en økende bekymring, uavhengig av ELTE-saken, om familiepsykologiens plass ved de norske universitetene.

Bekymringen er knyttet til at ved flere av universitetene, muligens alle unntatt med Oslo- og ELTE-studentene som unntak, er familiepsykologien ikke-eksisterende. Dette til tross for at vår nasjonale profesjonsstandard krever nærvær av familiepsykologi. Plutselig handlet ikke dette lenger bare om etikk. Det handlet om at jeg fikk antydet at grunnlaget for beslutningen ikke holder.

OPPRIVENDE. ELTE-studentene har ikke fått sin sak rimelig behandlet, og det eksisterer en situasjon i det norske utdanningssystemet hvor en kan reise spørsmål om mangler.

Ved instituttet i Oslo har det vært en opprivende sak om deres klinikk. Burde den overføres til spesialisthelsetjenesten? Jeg var på linje med dem som mente at klinikken burde ligge ved instituttet. Det jeg derimot tenker, gitt mine kliniske erfaringer og kjennskap til klinikken, er at denne utdanner til psykologisk praksis nettopp i spesialisthelsetjenesten.

SIKKERHET? Praktisk psykologi er mye mer. Vi skal kunne arbeide i barnevern, familievern og kommunens helse- og sosialtjenester like mye som i spesialisthelsetjenesten. Utdanner de enkelte klinikkene ved de psykologiske utdanningsstedene faktisk til disse utvidede praksisområdene?

Et godt og sikkert tilbud til familier er en av nøklene til bedre psykisk helse og vern av våre barn, unge og voksne. Det er ikke bare snakk om pasientsikkerhet. Det er snakk om sikkerhet for alle brukere av psykologiske tjenester. Spørsmålet mitt blir da: Hva kommer det av at ELTE-studentene er de eneste som blir gjenstand for disse spørsmålene?

INTERESSENE? NPF-president Tor Levin Hofgaard går ut med at den aksjonen som foreningen har satt i gang for å stoppe muligheten for et års overgangsordning, er begrunnet med at NPF er en interesseforening. Det som blir uklart, er hva som er NPF sine interesser? Pasientsikkerhet, faglig forsvarlighet – eller er det andre interesser som ikke er tydeliggjort?

ELTE-studentenes svar har hele tiden vært at deres sak ikke har blitt godt nok undersøkt og vurdert.

NPF mobiliserer nå sine tillitsvalgte til å delta i kampen om å stoppe ELTE-studentene fra et å få et ettårig tilleggsløp til sin utdanning. Jeg er medlem, og jeg kjenner ubehaget knyttet til både etikken i saken, og om ELTE-studentenes utdanning har blitt godt nok vurdert.

FORSVARLIGHETEN. I Norge kan en reise spørsmål om forsvarligheten av de norske utdanningene, spesielt tilknyttet familiepsykologi og den treningen en får ved de respektive universitetsklinikkene. Gitt dette må jeg gi til kjenne min stemme som medlem i NPF, at denne situasjonen synes å være mye mer komplisert enn det NPFs sentrale tillitsvalgte gir utrykk for.

Min tillit til de sentralt tillitsvalgte i NPF er så sterkt svekket at jeg mener at tiden er inne for å kreve at foreningens behandling av denne saken må gjøres til en sentral sak i NPFs egne organer. Hva slags forening rekrutterer med den ene hånden og avviser med den andre?

LØSNING. Det er avgjørende at lokale tillitsvalgte og medlemmer ikke tar utspillene fra sentrale tillitsvalgte i Norsk psykologforening for god fisk. Det rimelige i denne situasjonen er at foreningens medlemmer støtter helseminister Bent Høies rasjonelle beslutning. Gi ELTE-studentene ett års tilleggsløp gjennom en lisensordning, og gi universitetene oppdraget med å fylle eventuelle mangler innenfor denne tidsrammen!

Sist, men ikke minst: Foreta en åpen gjennomgang av alle psykologiutdanningene, både innenlands og utenlands!

Ingen oppgitte interessekonflikter