Legemiddelpriser: Naiv statsråd, forvirret industri

Legemiddelindustrien lever godt med markedsøkonomiske prinsipper – så lenge de lønner seg.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

«LEGEMIDDELINDUSTRIENS GRÅDIGHET må ha en grense», uttalte helseminister Bent Høie til Dagsavisen nylig. Uttalelsen var rettet mot legemiddelselskapet Biogen, i kjølvannet av at selskapet og myndighetene omsider hadde inngått en avtale som sikret at pasienter under 18 år med sykdommen spinal muskelatrofi (SMA) fikk tilgang til legemiddelet nusinersen (Spinraza).

Trolig var utspillet et polemisk grep for å ilegge Biogen større ansvar for den lange tiden det tok å få avtalen i havn. Alternativet måtte være at Høyre-mannen Høie faktisk ikke er klar over hvordan markedsøkonomien fungerer.

UTVIKLING AV LEGEMIDLER spiller en helt sentral rolle for helsetjenesten. Dette er en oppgave vi som samfunn har overlatt til en kommersiell bransje. Politiske myndigheter står ikke uten makt til å regulere denne bransjen, men i all hovedsak styres legemiddelselskapenes valg og prioriteringer etter markedsøkonomiens prinsipper om tilbud og etterspørsel. Om dette er bra eller dumt – og hvorvidt det i det hele tatt finnes et godt alternativ – er en annen diskusjon. Men det er naivt å forvente at kommersielle bedrifter skal følge etiske hensyn som går direkte på tvers av de økonomiske interessene deres.

Dette er en kjensgjerning mange ser ut til glemme når høye legemiddelpriser er oppe til debatt. Og hvis legemiddelindustriens omdømme ikke er på topp, ligger trolig mye av forklaringen i at idealet om å behandle syke mennesker i manges øyne går dårlig overens med et økonomisk profittmotiv. Men med mindre omdømmetapet begynner å koste selskapene penger, er det altså liten grunn til å tro at mye kan oppnås med en moralsk skjennepreken – selv når den kommer fra helseministeren.
DEN OFFENTLIGE legemiddeldebatten blir ikke ryddigere av at industrien ikke helt klarer å bestemme seg for hva den mener om markedsøkonomiske prinsipper. På én side har ikke legemiddelselskapene vist seg å ha store motforestillinger mot å berike seg på monopolsituasjoner. Spinraza-saken er et godt eksempel på det. Det samme så man da selskapet Gilead hadde monopol på en effektiv behandling for halvparten av Norges hepatitt C-pasienter. Tilsvarende situasjoner har dukket opp gang på gang når det er lansert nye, høyt etterspurte kreftlegemidler, med priser langt over det myndighetene vanligvis aksepterer.

På den annen side er ikke legemiddelindustrien like begeistret for markedsmekanismene som settes i spill når sykehusene kjøper inn legemidler gjennom anbudskonkurranser. Fra industrien etterspørres det stadig oftere at prissettingen skal være «verdibasert» – et prinsipp som handler om at utgiftene skal svare til den helsegevinsten man får igjen for legemidlene. Hvis man derimot ser bort fra helsegevinst, og kun lar produktene konkurrere på pris, vil dette svekke legemiddelselskapenes insentiver til å utvikle nye innovasjoner, heter det fra industrihold.

ARGUMENTASJONEN ER i seg selv både legitim og fornuftig. Men hadde industrien vært oppriktig og konsekvent opptatt av at medikamentkostnadene må svare til helsegevinsten, skulle legemiddelselskapene selv ha vært de første til å kreve lavere pris på Spinraza: Myndighetene har for lengst fastslått at den dokumenterte helsegevinsten ved medikamentet ikke kan rettferdiggjøre de opprinnelige pristilbudene.

Legemiddelselskapene er altså skeptiske til anbudskonkurranser som verdsetter legemidlene lavere enn de skulle ønske seg, men har tilsynelatende ingen problemer med lukrative monopolsituasjoner. Markedsøkonomiens prinsipper er gode så lenge de lønner seg. Og det er i grunnen forutsigbart nok.

Powered by Labrador CMS