Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Å søke hjelp – en tillitsprosess som må læres

Når barn opplever noe ubehagelig og ikke ber om hjelp, har voksne en jobb å gjøre.

Publisert: 2018-04-02 — 05.41
Denne artikkelen er over tre år gammel.

Kronikk: Anne-Kristin Imenes, spesialist i barne- og ungdomspsykologi

FÅ BARN BER om hjelp når de opplever noe ubehagelig på nett, viser Medietilsynets tall fra Barn- og medier-undersøkelsen 2018. Hvorfor er det slik?

Det er lett å finne forståelige grunner til at barn og unge ikke løper til voksne med problemene sine. Barn har rett til privatliv og rett til å gjøre egne erfaringer, og voksne skal ikke vite alt. Det er fint at barn ønsker å klare mye selv.

Problemet oppstår når barn opplever at det å søke hjelp hos voksne, ikke er et alternativ selv når de opplever alvorligere problemer. Da har voksne sviktet i å etablere et tillitsforhold og gi en trygghet som kan brukes når barnet trenger det, enten vi er foreldre, ansatte i barnehage og skole, eller andre hjelpere.

LANGT IGJEN. At barn og unge ikke søker hjelp, er en utfordring må vi ta ordentlig tak i dersom vi skal klare å hjelpe flere barn på en bedre måte. Vi har kommet langt når det gjelder å styrke barns rettigheter, likevel har vi langt igjen.

• 1 av 12 barn opplever grov vold
• Forskning på seksuelle overgrep viser at i snitt tar det mer enn 17 år før et barn velger å fortelle.

Hvorfor er det så vanskelig å si ifra? Årsakene kan være frykt for ikke å bli trodd, skyldfølelse for det som har skjedd, distansering for å unngå at det ubehagelige skal bli mer virkelig, manglende begrepsapparat å uttrykke seg med – og lang tid før barnet forsto at det som skjedde var et overgrep (Steine, Winje, Nordhus, Milde mfl., 2017).

Vi må rett og slett styrke voksne slik at de kan styrke barns evne til å søke hjelp dersom vi skal nå målene om å hjelpe bedre.

MÅ LÆRES. Måten vi møter barn på, har avgjørende betydning. Hele 45 prosent oppga redsel for å få kjeft som en årsak til at de ikke fortalte noen om overgrepene (Steine mfl., 2017). Barn trenger trygghet om at de ikke vil bli kjeftet på, om at de ikke får straff – sanksjoner som å miste skjermtid – om at de vil bli trodd og om at det ikke er deres feil.

Å søke hjelp, er ikke noe alle barn kan av seg selv. Å søke hjelp, er en tillitsprosess som må læres. Denne læringen starter i hverdagsdialogene. Barn trenger å erfare at voksne vil møte dem på en god måte. At det hjelper å snakke med voksne. Vi må rett og slett bli flinkere til å snakke med barn.

SAMTALEKOMPETANSE. Barnevoldsutvalget (NOU 2017:12) fant at de som jobber i de offentlige tjenestene, i svært liten grad snakket med barna. Også blant pedagoger må kompetansen styrkes og bevisstheten økes: Voksne i barnehagene snakker også for lite med barna og det er få lengre dialoger (Størksen,2016).

Samtalekompetanse handler om evnen til å danne tillitsfulle relasjoner og invitere til respektfulle dialoger som gir barn lyst til å snakke mer. Slik dialogisk samtalekompetanse kan læres og bør inn i pensum til alle som skal arbeide med barn og unge.

Dersom barn skal våge, må voksne gå foran med et godt eksempel. Vi må introdusere de vanskelige temaene, ikke vente på at barn skal spørre. Her er endring allerede på gang. Den nye retningslinjen for skolehelsetjenesten (2017) angir at helsesøster skal spørre alle barn i 1. klasse og på 8. trinn om de har opplevd vold eller overgrep, eller om de selv har utøvd vold. Retningslinjen har forslag til spesifikke spørsmål som kan stilles. Helsesøster skal også informere om ulike former for vold og at det er straffbart, som seksualisert vold, kjærestevold, nettbasert vold og nettbaserte overgrep.

SAMTALEROMMET. De vanskelige temaene bør ut av lukkede rom og enesamtaler. Vi bør åpne samtalerommet ved å øve oss på å snakke alminnelig i større barnegrupper om de vanlige utfordringene barn og unge møter. Dette er HMS-opplæring for barn. Å lære barn om Alarmtelefonen 116 111, bør være like selvfølgelig som å lære andre nødnumre.

Vi må snakke hjemme, i samlingsstunder og i klasserommene. Barn må få modellert kunnskap, ord og snakkemåter. Voksne må daglig snakke bedre med barn dersom flere barn skal klare å be om hjelp når de trenger det. Å øve opp slik trygg samtalekompetanse hos voksne, bør derfor være et tydelig satsingsområde for å styrke barns rettigheter og hjelpsøkingsevne.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2018

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!