Unødige henvisninger til spesialisthelsetjenesten

Riksrevisjonens undersøkelse om henvisningspraksis til spesialisthelsetjenesten avdekket at mange pasienter henvises unødvendig. Problemet kan være større enn det som kommer frem.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Lars Nysether, overlege, Samhandlingsavdelingen/RKE PIA/RaTi-poliklinikken
Jon Ivar Sørland, enhetsleder ved Regional koordinerende enhet Helse Sør-Øst

UNDERSØKELSEN VISER blant annet til at unødvendige henvisninger, og henvisninger med dårlig kvalitet, fører til at ressursene i helsetjenesten ikke utnyttes på en måte som gir best nytte for pasientene. Det påpekes at mange fastleger jevnlig henviser pasienter til sykehus selv om de ikke forventer medisinsk nytte av utredningen/behandlingen.

Undersøkelsen viser at dårlig kvalitet på henvisningene i vesentlig grad fører til unødvendig ressursbruk i sykehusene.

RETTIGHETSVURDERINGEN. Fastlegene har portvokterfunksjon inn mot spesialisthelsetjenesten, men portvokterfunksjonen består av to trinn. Første trinn er henvisning fra fastlege, avtalespesialist eller annet helsepersonell.

Andre trinn er rettighetsvurderingen. Når en pasient blir henvist til spesialisthelsetjenesten, skal spesialisthelsetjenesten vurdere om pasienten har behov for, og dermed rett til, spesialisthelsetjenester. Rettigheten vurderes opp mot de føringer som ligger i Lov om pasientrettigheter, Prioriteringsforskriften og Helsedirektoratets prioriteringsveiledere.

UNØDVENDIG MANGE? Riksrevisjonens undersøkelse fokuserer på henvisningspraksis fra fastlegen, men ettersom undersøkelsen påpeker unødig ressursbruk i sykehusene, er det også et poeng å se på spesialisthelsetjenestens rettighetsvurderinger. Kan det være slik at det ikke bare henvises for mange pasienter unødvendig, men at også unødvendig mange vurderes å ha rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Undersøkelsen anfører at hver tredje sykehuslege jevnlig tar inn pasienter til utredning, selv om det fremgår av henvisningen at pasienten ikke burde ha vært henvist. Er det da foretatt en reell rettighetsvurdering? Dette blir kanskje tema i Riksrevisjonens neste undersøkelse?

MÅLET ER LIK VURDERING. Innen rehabiliteringsfeltet er det etablert regionale vurderingsenheter for hvert av de fire regionale helseforetakene – med ansvar for å rettighetsvurdere henvisninger til private rehabiliteringsinstitusjoner. På landsbasis finnes det om lag 50 slike institusjoner som har avtale med de regionale helseforetakene. Vurderingsenhetene rettighetsvurderer ca. 30.000 henvisninger fra fastleger, avtalespesialister og annet helsepersonell årlig.

Vår erfaring stemmer med Riksrevisjonens funn: Vi ser en god del henvisninger hvor vi vurderer at pasienten ikke har behov for behandling i spesialisthelsetjenesten. Disse henvisningene gis avslag. I 2017 var gjennomsnittlig avslagsprosent på cirka 35 prosent.

Ut ifra et ønske om å sikre befolkningen gode og likeverdige helsetjenester innen vårt ansvarsområde, er det etablert et nasjonalt nettverk for de regionale vurderingsenhetene. Nettverket møtes to ganger årlig for å utveksle kunnskap og erfaringer tilknyttet vurdering av henvisninger, med mål om mest mulig lik vurdering av henvisninger til rehabilitering, uavhengig av pasientens bosted.

SLØSING? At pasienter med Fritt behandlingsvalg kan velge fritt mellom ulike behandlingssteder som tilbyr den helsehjelpen de har behov for, er en rettighet som i enda større grad enn tidligere krever at det er foretatt en reell rettighetsvurdering. En innvilget rettighet kan benyttes til å velge et tilbud ved et behandlingssted langt fra der pasienten bor.

Dersom pasienten innvilges en rettighet til behandling på et mer spesialisert nivå enn vedkommende ut ifra medisinske kriterier har behov for, vil overskriften «Det sløses med ressursene i helsetjenesten» bli svært treffende.

ERFARINGEN. De regionale vurderingsenhetene har lang erfaring med å håndtere alle sider ved rettighetsvurderingene som logistikk, systemer for anmodninger om ny vurdering, klager til fylkesmannen og dialogen med både fastleger, via nettverk innen Praksiskonsulentordningen (PKO), og med brukerorganisasjoner. Sentraliseringen er etter vår oppfatning svært betydningsfull for å utvikle både de faglige og forvaltningsmessige sidene ved rettighetsvurderingene.

Vi har i så måte spurt oss om regionale vurderingsenheter også kan være hensiktsmessige innen andre fagområder.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2018

Powered by Labrador CMS