Foretakslogikk

JOBB-KOMMENTAREN: Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortopedisk avdeling ved OUS og tillitsvalgt i Helse Sør-Øst

DEN SAMLEDE REGNINGEN for å underholde UNNs tidligere direktør frem til pensjonsalder, vil etter sigende beløpe seg til mer enn 30 millioner kroner. Hvilken nytte sykehuset vil ha av hans skreddersydde professorat, er uklart.

Avtalen er inngått mellom sykehusets styre og direktør, og helseministeren kan ikke se at det er gjort noe feil. Likevel, flere titalls millioner i sluttregning vekker naturligvis anstøt.

TRUSLENE. Ikke bare beløpets størrelse høster kritikk, også oppspillet er forstemmende: Ledelsen som i mange år har blitt anklaget for å lede med pill råtne metoder. Ansatte som har hevet stemmen, har blitt møtt med trusler og sanksjoner. Sparr-saken, hvor en geriaters avisinnlegg ble stoppet etter trusler fra direktøren, er det mest kjente eksempelet. Men det er mange andre og langt grovere tilfeller som ikke har nådd avisspaltene.

Så kommer det frem at UNN-direktøren også har fremsatt trusler mot styrelederen i Helse Nord. Da er det ikke lenger mulig, med noen grad av troverdighet, å bortforklare direktørens fremferd. Styreleders reaksjon avdekker i stedet problemets dypere røtter. Hun har i årevis benektet at det eksisterer trusler eller fryktkultur i sykehuset. Når uomtvistelige vitnesbyrd legges frem, er hennes første innskytelse å avtale hemmelighold. Når så dette ikke lykkes, anklager hun alle andre for omstendighetene hun selv har ansvaret for. Til sist bedyrer hun at tilliten til direktøren overhodet ikke er svekket. Så kommer etterlønnsavtalen.

POLTIKERNE. Avisa Nordlys retter skytset mot styringsmodellen og politikerne: «Foretaksmodellen åpner for lønninger og skjulte avtaler som er ute av kontroll og som ikke tåler dagens lys. Det er politikerne selv som har lagt til rette for at et sjikt med direktører kan peke nese både til dem, og til folk flest». Politikerne har altså seg selv å takke. Vil de gjøre noe med systemet, får de endre modellen. Lite tyder på at så vil skje.

Foretaksmodellen er inne i sitt andre tiår. Organiseringen av sykehus som selvstendige rettssubjekt med tilhørende styrer er modellens viktigste kjennetegn. Etter mal fra aksjeloven. Ved første øyekast kan dette synes som en tilforlatelig konstruksjon.

STYRENE. Men styringslogikken og styrenes rolle blir en helt annen i en skattefinansiert bevilgningsøkonomi enn i privat sektor, hvor pengene må tjenes. Det er ikke eierens penger sykehusstyret deler ut, men skattebetalernes og pasientenes. Folket er den egentlige generalforsamling. Styrene er ikke regulære bedriftsstyrer, men skal ivareta bestillingen og samfunnsoppdraget. Ofte ender likevel styrene som et slags hoff for maktapparatet, enten administrasjonen de egentlig skulle holde i øra – som i UNN – eller som ukritiske lakeier for det overordnede leddet. Begge deler blir galt. Men alt dette er egentlig underordnet.

For styrets viktigste funksjon er likevel ikke den faktiske jobben styret måtte utføre – den skulle nok departementet ha klart å gjøre på egen kjøl. Styrets oppdrag er å være til – å konstituere en selvstendig juridisk enhet. Styrene fungerer som likerettere: Ordre fra oven går igjennom, men ansvaret for stort og smått når ikke opp gjennom styrene. Manglende behandlingstilbud? Styrets ansvar. År med trusler og maktmisbruk? Styrets ansvar. Uhyrlige etterlønnsavtaler? Styrets ansvar. Norske helsedata outsourcet til Øst-Europa? Styrets ansvar.

SKVISEN. Departementet kan også fritt bestille fra styret, ubundet av økonomiske konsekvenser. Sist den 16. januar i år, da Bent Høie avholdt sitt femte foretaksmøte for de øverste styrene: En rekke detaljerte krevende tiltak som nok vil kreve ressurser. I regionenes påfølgende foretaksmøter resiteres hans budskap, ord for ord, for de underliggende styrer. Reduser venting, reduser variasjon! Under femti dager nå. Bedre kvalitet, bedre tilgjengelighet. Nye medisiner.

Ingen i noe styre mukker. Ingen peker på at å prioritere noe opp, gjerne gir følger annetsteds. At målsettinger formodentlig vil ha en kostnadsside. I stedet nikkes det taust. Budskapet gjentas til det neste styret – helt til de bevingede ord når frem nederst ved lunsjbordet. Hvor den enkelte helsearbeider kanskje freser så smått over at målene som sedvanlig skal nås uten at det legges ved midler. Men denne skvisen er de etter hvert så vant med, at de har sluttet å la seg forundre eller forbanne. En protest vil uansett ikke nå opp gjennom noe styre.

SVARTEPERSPILLET. Nå har svarteperspillet – som utspant seg åpent under fylkeskommunen – funnet en ny form. Skjult nede i sykehuset, avdelingen, i pasientforløpet eller i den ansatte. Ute av forvaltningen, ute av syne og ute av sinn. Ikke til å undres over at styringspartiene har stått fjellstøtt bak hovedtrekkene i denne reformen, i alle år.

Så selv om foretaksreformen utsettes for mye kjeft og rabalder, er dette en dønn stabil konstruksjon. Tunge aktører innen byråkrati og politisk ledelse ser modellen som uvanlig velfungerende. At de øverste lederne i sykehusene nyter litt ekstra godt av modellen, er ikke noe mål, men bidrar til oppslutning og stabilitet. Lederne tar tross alt lojalt imot oppdrag uten tilstrekkelig finansiering, og sender bestillingen videre nedover.

At styrene fra tid til annen finner på uhyrligheter som vi har sett utspille seg i UNN, er som en må regne med. Det er deres privilegium, slik er foretakets logikk.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2018