Målet mangler midlet

Innlegg: Anders Hovland, psykologspesialist og fag- og forskningssjef ved Solli DPS og førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen
Åsa Rekdal, psykiater og medisinskfaglig rådgiver ved Solli DPS

INNSATSSTYRT FINANSIERING (ISF) utgjør en sentral del av finansieringen av våre helsetjenester. Det er da problematisk at systemet ikke i tilfredsstillende grad reflekterer de krav eller forventinger som stilles til forskning her.

ISF ble første gang implementert i Norge i 1997, og innebærer at behandler eller foretak får betalt for de prosedyrene som utføres for ulike diagnosegrupper. Beregning av kostnader og refusjon baseres på såkalte diagnoserelaterte grupper (DRG-er) som skal være medisinske meningsfulle og ressursmessig homogene.

VEKTING. Bruk av DRG ble først implementert innenfor Medicare i USA i 1983.  Systemet gir mulighet for å vekte både prosedyrer (helsehjelp) og ulike diagnostiske tilstander. Vekten for ulike prosedyrer kan så multipliseres med en basis-rate som reflekterer andre relevante forhold, slik som lokalt lønnsnivå, demografiske forhold (case-mix) og status ved utskrivelse.

Innenfor Medicare og Medicaid blir det også gitt tilleggsbevilgninger som er basert på om sykehus har undervisning eller opplæring av personell (teaching hospitals). I Norge justeres det for case-mix over basisbevilgningen (rammetildelingen).

BØR GI UTTELLING. Forskning er en av de fire hovedoppgavene til våre helsetjenester, og forskning og deltakelse i kliniske studier er klart etterspurt av oppdragsgiver (1). Samtidig er gjennomføring og satsing på forskning både kostbart og risikabelt. Forskningsprosjekter og utvikling av forskningsmiljø krever langsiktig satsing, og det kan ta lang tid før dette gir uttelling i form av publikasjoner. Med dette som bakgrunn, bør også satsing på forskning gi uttelling innenfor aktivitetsbaserte finansiering. Det kan her hevdes at forskning skal dekkes av basisbevilgningen. Dette bidrar imidlertid ikke til å stimulere til aktivitet, da basisbevilgningen er lik uavhengig av foretakets innsats på forskning.

En mer målrettet, og koherent finansiering av forskning, kan gjøres både i forhold til basisbevilgningen eller den aktivitetsbaserte finansiering, eller begge deler.

EGEN DRG-KODE? Konkret kunne eksempelvis basisbevilgningen vektes i forhold til foretakets andel av ressurser – målt i personell eller midler – benyttet på forskning. Disse tallene samles årlig inn av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) fra samtlige helseforetak i Norge. Alternativt kan denne bevilgningen vektes mot publikasjonspoeng eller gjennomførte doktorgrader som også rapporteres.

For den aktivitetsbaserte finansieringen kunne man tenke seg en egen DRG-kode eller et poengtillegg for deltakelse i kliniske trials, både for å øke gjennomføring av kliniske trials og evaluering av behandlingstiltak. Uavhengig av innretning for refusjon; så lenge våre tjenester i økende grad nå skal finansieres for målt innsats, bør innsats på alle våre hovedoppgaver prioriteres. For forskning kan dette implementeres relativt enkelt, da både ressursbruk og resultater allerede måles og rapporteres rutinemessig.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanse:
1) Meld. St. 11 (2015–2016). Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019). Oslo, Helse- og omsorgsdepartementet Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2018