Vi vet for lite om rehabilitering

Kronikk: Kim Hannibal Hannisdal, kommunikasjonsdirektør, Sunnaas sykehus HF

FOR KORT TID siden sjekket NRKs Helene Sandvig inn på Sunnaas sykehus. Hun ga et godt bilde av hverdagen ved Norges største spesialsykehus for rehabilitering og fysikalsk medisin.

Håpet er at slike programmer kan vekke større interesse for hva rehabilitering er.

MEDIEYNDLING. Det er en takknemlig oppgave å lede kommunikasjonsarbeidet ved Sunnaas. Vi har jevn pågang fra medier som ønsker å lage historier om sykehusets pasienter, deres skader og innsats for å vinne tilbake funksjoner de helt eller delvis har mistet.

Det dominerende sjangergrepet er «sterke» historier om enkeltmennesker. Dette er viktige historier. Jeg ser likevel en oppgave å legge grunnlag for også annen omtale, slik at befolkning og beslutningstakere får et mer sammensatt bilde.

Hva er det jeg savner? Mer saksrettet oppmerksomhet om temaer vi kjenner igjen fra helsesektoren ellers.

FRAKOBLET. Min fartstid på Sunnaas har vart i bare halvannet år, men jeg har jobbet med helsepolitiske spørsmål i det offentlige og for legemiddelindustrien siden midt på 1990-tallet.

Gjennom yrkeslivet har jeg kommet tett på helsepolitiske debatter rundt lik rett til behandling uansett bosted, alder, kjønn og sosial bakgrunn. Offentlige diskusjoner om behandlings- og forskningsgevinster ved å samle og dyrke høyspesialisert ekspertise på visse sykehus; om hvorvidt finansieringsordningene fremmer samhandling, utvikling av tilbudet brukerne og politikerne ønsker – og om nødvendigheten av bedre forskningsbelegg for effekten av behandlingstiltak.

Det kan skyldes brillene jeg har på, men jeg gjenfinner lite av dette i min nye arbeidshverdag. Jeg oppfatter at viktige problemstillinger som rehabilitering står i, er delvis frakoblet helsedebatten ellers.

PRIORITERING. La meg ta et eksempel. Innen kreftkirurgien debatterer vi om visse inngrep på pasienter med brystkreft og prostatakreft bør utføres ved sykehus der kirurgene har spesielt gode ferdigheter fordi de opererer mye.

Det bør også være relevant med en debatt, gjerne med bred mediedekning, om hvor barn med komplekse hjerneskader oppstått etter sykdom eller ulykker bør få rehabilitering. Sunnaas og fagmiljøet ellers har selv ansvar for å bringe problemstillinger som dette frem i lyset.

Dersom rehabilitering går under radaren i den alminnelige helsedebatten, er det brukerne som blir skadelidende. Rehabilitering handler om å fullføre verket som er påbegynt i behandlingen av skadens akuttfase. Livet er reddet, nå skal det leves.

FRAGMENTERT. Rehabilitering foregår i samspill mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten, brukeren selv og pårørende, Nav, arbeidsgiver, skole og frivillig sektor der brukeren bor. Mange profesjoner er involvert. Eksempelvis består et behandlingsteam på Sunnaas sykehus normalt av lege, sykepleier, psykolog, helsefagarbeider, fysioterapeut, ergoterapeut, logoped og sosionom.

Ettersom rehabilitering er ment å hjelpe mennesker til et videre liv etter skade, utføres den av ulike aktører med forskjellig ansvar. Det er både rehabiliteringens styrke og dens svakhet. Det er mange om å ha eierskap til rehabilitering: Fra Sunnaas som yter høyspesialisert behandling – til hjemmesykepleien i en liten kommune. Dermed kan den lett fremstå som lite gripbar og uten identifiserbar eier.nAt bildet virker fragmentert, må ikke skygge for oppmerksomhet om rehabiliteringens utfordringer og muligheter.

Kommunene skal ta større ansvar for rehabilitering. Det er det tverrpolitisk enighet om. Men vi savner en debatt om hvilke oppgaver og ansvar spesialisthelsetjenesten fortsatt skal ha, og hvem som bør gjøre hva for at pasienten skal få best hjelp.

KUNNSKAPSBRIST. Kunnskap om effekt av behandlingsformer og deres kostnadseffektivitet er sentralt når andre deler av helsevesenet avgjør hvilke metoder og legemidler som skal brukes. Det bør være like selvfølgelig når det gjelder rehabilitering, men slik er det ikke.

Hva er samfunnets betalingsvilje for å bringe en kvinne med hjerneskade etter sykdom eller ulykke til et funksjonsnivå som gjør henne i stand til å klare seg selv? Hva kan hjemkommunen spare på sitt pleie- og omsorgsbudsjett, og hva er samfunnsgevinsten på lang sikt hvis hun kan gjenoppta skolegang eller arbeidet? Vi mangler forskning, vi mangler svar.

BÆREKRAFT. Velferdsstatens bærekraft er tema i regjeringens perspektivmelding og samfunnsdebatten. Satsing på rehabilitering kan åpenbart bidra til å løse noen av utfordringene. Men vi vet for lite, og oppmerksomheten i offentligheten orienterer seg sjelden mot slike spørsmål.

Helene Sandvig var mer enn velkommen til Sunnaas. Vi er stolt av sykehuset hun viste frem. Nå inviterer vi også andre til å sjekke inn – om enn i overført betydning – for en dekning med større tematisk bredde egnet til å plassere rehabilitering nærmere kjernen av samfunnsdebatten om helse, forskning og velferd.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2017