Krangling i helsevesenet er et påkrevet nødvendig onde

Snillisme, høflighet og mild tone er ikke utdaterte egenskaper i helsevesenet, men er dessverre ikke lenger tilstrekkelig i en tid med sprengt arbeidskapasitet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Attiq Sohail, skribent og sykehuslege.

KRANGLING I HELSEVESENET er en uting, men dessverre et påkrevet nødvendig onde. Hvorfor det? Jo, fordi eldrebølgen er her. Kapasiteten stanger i taket. Avdelingene drukner i pasienter. Helsearbeidere er overkjørte.
En nylig undersøkelse fra Yngre legers forening (Ylf) avslører at sykehusleger ikke har tid til å gå på do, spise, og at de må være på flere steder på en gang. Sengene på avdelingene fylles opp med en gang pasientene blir utskrevet.

OVERSPRENGT KAPASITET. Trodde du at det holdt med å være en faglig dyktig, rutinert og erfaren lege? Svaret på det er nei, det holder ikke. Du må ha ben i nesa. Det handler heller ikke om å være bestemt og selvsikker. Det handler om å krangle og kjempe for din sak. Man skulle tro at advokatutdanning var et krav for inntaket til medisinstudiet.

Har du en dårlig pasient må du noen ganger krangle med radiologen for å få tatt et raskt CT-bilde. Ja, den som roper høyest får først hjelp. Det er ikke nok med å argumentere fornuftig for din antatte diagnose eller forklare pasientens alvorlige symptomer og funn.

Grunnen til dette er den oversprengte kapasiteten hos radiologen med utallige henvisninger. For å bli tatt seriøs må man mase og være pågående. Et annet problem er pasienter som havner på feil avdeling. Det er ikke enkelt å flytte vedkommende til riktig avdeling uten en amper samtale med gjensidige syrlige anklagelser.

MOTSTAND. Når jeg noen ganger jobber i primærhelsetjenesten som legevaktslege, erfarer jeg ofte at jeg særlig i møte med ortopeder og kirurger dessverre må krangle inn pasienter i akuttmottaket. Selv med en god del erfaring fra sykehuset møter jeg motstand og sure bemerkninger. Hvordan går det da med de stakkars nyutdannede og lite erfarne legene i møte med verbalt agiterte sykehusleger?

I en hjertestanssituasjon hviler ansvaret på indremedisineren. Hvor lenge skal pasienten restitueres og hva blir planen videre etter en eventuelt vellykket gjenoppliving?

Dette skaper også ofte uenigheter mellom anestesileger og indremedisinere. Der sistnevnte ofte ønsker å satse, mens anestesilegene vil legge inn årene grunnet dårlige prognoser. Begge kan ha rett, men samarbeidet bør forbedres. Problemet ligger ofte i at indremedisinerne har ansvaret og ønsker en oversikt før de beslutter en viktig avgjørelse som i høyeste grad kan bli skjebnesvangert.

Det er også forståelig at de ønsker å satse en gang for mye enn en gang for lite. Anestesilegene som er kjempedyktige med høyt kunnskapsnivå svikter noen ganger i samarbeidet og ønsker ofte å avslutte raskere enn indremedisinere basert på sin egen erfaring fra intensivpasienter.

KONSTRUKTIVT SAMARBEID. Snillisme, høflighet og mild tone er ikke utdaterte egenskaper i helsevesenet, men er dessverre ikke lenger tilstrekkelig i en tid med sprengte arbeidskapasitet. Trykket er såpass stort at det dessverre kreves å heve stemmen eller komme med trusler på avviksmeldinger for å innfri sine ønsker.

Ingen er sultne på krangling i helsevesenet da dette opptar unødvendig energi og skaper dårlig stemning på arbeidsplassen. Vi trenger fokuset på pasientene og et konstruktivt samarbeid mellom legene for å kjempe for et felles mål. Arbeidspresset på sykehuslegene må reduseres. 

Powered by Labrador CMS