Partene må selv finne løsningen

JOBB-KOMMENTAREN: Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortopedisk avdeling ved OUS og tillitsvalgt i Helse Sør-Øst

KONFLIKTEN MELLOM Legeforeningen og Spekter dreier seg om hvordan arbeidstiden skal innrettes. Kombinasjonen av vide ytre rammer og manglende enighet om innretning har skapt en opprivende og langvarig konflikt i sykehusene. Arbeidsrettens kjennelse henviser problemstillingen til ny behandling i Rikslønnsnemnda. Men den egentlige beskjeden er snarere at partene selv må finne frem til en løsning.

Arbeidsretten har fastslått at en avtale om unntak fra arbeidstidsbestemmelsene er – nettopp – en avtale. Arbeidsgiver kan ikke fremtvinge videreføring av avtalen ved hjelp av Rikslønnsnemnda. Så enkelt kan denne kompliserte saken utlegges. Dommen tydeliggjør partenes ansvar for å komme til enighet når det skal avtales unntak fra lovens arbeidstidsbestemmelser.

UNNTAK FRA LOVEN. Fra et arbeidstakerperspektiv er dette naturligvis godt nytt. Men egentlig selvfølgelig. Den motsatte slutning ville ha skapt en fastlåst situasjon. Arbeidstakerne ville kunne påtvinges å fravike det lovbestemte vernet, prinsipielt i det uendelige. En slik rettstilstand ville sterkt ha begrenset arbeidstakerorganisasjonenes muligheter for å inngå fremtidige avtaler – og derfor svekke mulighetene for å gjøre unntak fra lovens alminnelige bestemmelser.

Ivaretakelse av et fleksibelt avtalesystem er i alle parters interesse, også statens. Ulike oppgaver eller situasjoner krever ulike løsninger. Ønske om unntak kan fremmes av en, eller begge, parter. Ofte vil det være mulig å finne løsninger som begge parter finner hensiktsmessige. Lykkes ikke dette arbeidet, har arbeidstakerorganisasjonene reservasjonsrett. Arbeidstidsbestemmelsenes viktigste hensyn er arbeidstakernes vern.

I FEIL RETNING. Behovet for avtalte unntak fra lovens hovedregler kan være av permanent eller tidsbestemt karakter. De fleste inngås for avgrensede perioder. Men for leger i sykehus har unntaksbehovet vært permanent. Omfanget har endret seg lite de siste 20 årene – til tross for at antallet ansatte leger har økt betydelig i perioden. Den viktigste forklaringen er nok at nye oppgaver har kommet til. Legen vier mindre tid til direkte pasientrettet arbeid.

Hvis vi klarer å utnytte legenes arbeidskraft på en bedre måte, vil trolig unntakenes omfang kunne reduseres betydelig. Her har utviklingen gått i feil retning i sykehusene.

Men det bør neppe være en overordnet målsetting at alle skal jobbe likt, i sykehusene eller i samfunnet ellers. Mange leger ønsker å jobbe mer – enn det er rimelig at andre skal kunne påtvinges. Dette samsvarer ofte med arbeidsgivers behov. Og i en del virksomheter og fag vil normalarbeidstid verken fremme arbeidsgiver eller arbeidstakers interesse.

ENDRINGSBEHOV. Et opplagt eksempel er vakt-tunge kirurgiske fagfelt som mitt eget; ortopedi. Hvis høy vaktbyrde skal innordnes i et system med normalarbeidstid, blir det få timer igjen til å utføre andre oppgaver. En nærliggende løsning kan være å ansette flere kirurger. Men da vil den samlede operasjonstid per kirurg reduseres. Og kvaliteten svekkes. Utfallet av å presse alle inn i en løsning, kan bli en organisering av virksomheten som verken tjener arbeidsgiver, arbeidstakers eller pasientenes interesser.

Men endret drift i sykehusene medfører behov for tilpassinger og nye ordninger. Avtalesystemet bør utvikles når forutsetningene endres. Og konflikten kan forklares – fra begge parters ståsted – med endringsbehov.

LØSNINGER. Arbeidsgiver fremhever ønske om økt styring over legens arbeidstid, for å sikre bedre planlegging og forutsigbarhet. Virkemiddelet er en ny arbeidstidsinnretning. Men de ønsker å beholde de samme ytre rammer som i dag. Arbeidstakersiden opplever på sin side et annet endringsbehov. Over tid har belastningen i mange sykehus økt.  Kombinert med redusert autonomi over egen arbeidssituasjon og arbeidsbelastning skaper endringene behov for styrket vern. Vi har krevd innflytelse på innretningen, eller at de ytre rammene innskjerpes.

Utfordringen fremover blir å finne frem til løsninger som sikrer tilstrekkelig grad av fleksibilitet samtidig som vernehensyn ivaretas. Vi har et vidt spenn vi skal dekke. Fra tre–fire delte vaktordninger på mindre sykehus, høyspesialiserte vaktordninger – med stor grad av autonomi – på de største, til arbeidsordninger hvor man som lege nærmest jobber på et samlebånd med vedvarende høy belastning og liten innflytelse på egen arbeidssituasjon. Vi har vaktlag som jobber mer enn 60-timers uker i gjennomsnitt, uten at dette oppleves som uforsvarlig. Og vi har vaktlag som jobber innenfor normalarbeidstid hvor likevel belastningen oppleves å være for stor.

UNNTAKSADGANG. Frem til nå har løsningene vært forankret i en felles vid sentral unntaksadgang. Systemet har latt seg forsvare fordi innretningen har sikret like arbeidsplaner for legene som omfattes av ordningen. Alle for en. Derved etableres det en balanse i partsforholdet lokalt. Uten en slik mekanisme er det fra arbeidstakernes ståsted åpenbart at en sentral vid unntaksadgang ikke kan videreføres. Og kanskje er tiden moden for å foreta endringer.

Alternativet kan være snevrere generelle rammer, og særskilte vurderinger og avtaler i de mange ordningene hvor vi også i mange år fremover vil være avhengige av unntak.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2017