Da Rikslønnsnemndas avgjørelse ble ugyldig

JOBB-KOMMENTAREN: Frode Solberg, sjefadvokat i Legeforeningen

I 2016 GJENNOMFØRTE Akademikerne/Legeforeningen vanskelige forhandlinger om ny tariffavtale. Arbeidstidsordninger var den store utfordringen. Partene ble ikke enige og Akademikerne gikk til streik, den lengste legestreiken i historien. Streiken ble stoppet ved at regjeringen varslet tvungen lønnsnemnd, da det oppsto fare for liv og helse.

For Legeforeningen var det et selvstendig juridisk poeng at Rikslønnsnemnda ikke kunne fastsette vide unntak fra lovens arbeidstidsordninger – som er etablert ved hjelp av innstillingsretten – i strid med foreningens ønske.

KOMPETANSEN. Mens Legeforeningen mente at Spekter ensidig hadde endret forutsetningene for bruk av avtalen, mente Spekter at nemnda hadde anledning til å videreføre de bestemmelser som var fastsatt i tariffavtalen. Nemnda besluttet å videreføre tariffavtalen uten endringer for perioden 2016–2018 ved kjennelse av 27. februar 2017. Ved å videreføre tariffavtalen, la nemnda til grunn at den hadde kompetanse til å videreføre de vide arbeidstidsordningene i strid med Legeforeningens ønske.

Akademikerne bestemte seg for å bringe saken inn for Arbeidsretten ved stevning av 26. april 2017. Domstolen tar stilling til rettstvister på den kollektive arbeidsrettens område, og det er ikke mulig å anke avgjørelsen. I Arbeidsretten var hovedspørsmålet om Rikslønnsnemnda hadde kompetanse til å fastsette arbeidstidsbestemmelser som fraviker arbeidsmiljølovens regler.

BREVET. Arbeidsdepartementet kom plutselig på banen og argumenterte i et brev til Arbeidsretten for at nemnda hadde kompetanse til å videreføre arbeidstidsordningene. Dette var i realiteten en støtte til Spekter. Den 6. november 2017 kom dommen. Akademikerne fikk medhold. Dommen setter Rikslønnsnemndas avgjørelse til side som ugyldig for delene som gjelder Legeforeningen. Det betyr at nemnda skal behandle saken på nytt, med de føringer og rammer som følger av Arbeidsrettens dom.

Arbeidsretten kan vurdere om nemnda har hjemmel for sin avgjørelse, og om hjemmelen er i strid med ufravikelige bestemmelser som Grunnloven og Norges internasjonale forpliktelser. Arbeidsretten kan også vurdere om saksbehandlingen har vært korrekt. Retten skal derimot ikke prøve de rent skjønnsmessige sidene ved nemndas virksomhet. Dette betyr at Arbeidsretten ikke kan prøve om skjønnet til nemnda er utøvet på en hensiktsmessig måte.

RAMMENE. Litt folkelig kan man si at Arbeidsretten kun prøver om nemnda har holdt seg innenfor rammene de er gitt. Noen av poengene er:

• Flertallet kom til at nemnda ikke hadde fått hjemmel til å videreføre arbeidstidsbestemmelser som krever avtale med fagforening med innstillingsrett, det vil si en forening med mer enn 10.000 medlemmer.

• Bruk av nemnd griper inn i en fagforenings rett til å forhandle på vegne av egne medlemmer, og må derfor oppfylle vilkårene for inngrep etter Grunnloven § 101 og EMK.

• Arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven kan i utgangspunktet ikke fravikes til ugunst for arbeidstakerne, men fagforeninger med innstillingsrett kan fravike de fleste bestemmelsene. At unntaksadgangen er forbeholdt organisasjoner med innstillingsrett, skyldes at de forutsettes å ha nødvendige forutsetninger for å ivareta vernemessige og sosiale hensyn i vurderingen av om det skal åpnes for unntak fra lovens minimumsvern. Utgangspunktet gjelder også videreføring av slike unntak.

VURDERINGEN. Arbeidstakere må også ved videreføring sikres kompenserende hvile eller annet passende vern: «Slik bestemmelsen er utformet, er dette ikke bare et pålegg til arbeidsgiver ved den konkrete arbeidstidsplanleggingen, men en vurdering som fagforeningen må foreta ved inngåelse av avtalen». Dette er en viktig presisering, da Spekter argumenterte med at forsvarlighetsvurderingen var arbeidsgivers ansvar alene.

Et annet poeng er kravet til klar hjemmel for inngrep når det gjelder vide arbeidstidsordninger: «De vernehensyn som begrunner at avtaleadgangen er lagt til en fagforening med innstillingsrett, må tillegges vekt i vurderingen av kravene til hjemmel for å legge denne kompetansen til en nemnd som skal fastsette en regulering mot fagforeningens vilje, og for de vurderinger lovgiver gjør i den forbindelse».

Arbeidsretten avviser altså ikke prinsipielt at det kan tenkes tilfeller hvor nemnda vil ha kompetanse til å videreføre unntak. Det må i så fall antas at lovgiver iakttar at både Arbeidstidsdirektivet, EMK og andre reguleringer er tilfredsstillende ivaretatt, og peker på hensynet til arbeidstakerne som sentralt ved vurderingen, og begrenset til det som er strengt nødvendig.

KOMPETANSEN. Dommen må også forstås slik at nemnda må fatte en ny avgjørelse innenfor de rammer som Legeforeningen trekker opp som vilkår for å bruke innstillingsretten, hvis de vide ordningene skal videreføres. En prinsipiell avklaring, og viktig for arbeidslivets parter, er også at avgjørelser fra Rikslønnsnemnda ikke er en tariffavtale, men kun har virkning som en tariffavtale.

Etter å ha drøftet inngrepsvilkåret i Grunnloven § 101, unntaksreglene i arbeidsmiljøloven vedrørende innstillingsrett sammenholdt med Arbeidstidsdirektivet, kom flertallet til at Rikslønnsnemnda ikke hadde kompetanse til å videreføre de vide arbeidstidsordningene. Dersom det juridiske sporet følges videre, må Rikslønnsnemnda settes på nytt og fatte en avgjørelse som ivaretar de føringer Arbeidsretten gir. Et alternativ er at partene nå greier å bli enige om en tariffavtale, basert på de rettslige avklaringene som Arbeidsretten har gitt.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2017