Jo visst har vi forskningsbasert kunnskap om LCP

Kronikk: Marianne Brattgjerd, stipendiat ved Fakultet for sykepleie og helsevitenskap, Nord Universitet

LCP ER EN standardisert tiltaksplan som skal bidra til å kvalitetssikre pleie og omsorg i den aller siste fasen av livet. Den brukes i 20 land – og i Norge har cirka hvert tredje sykehjem tatt i bruk planverktøyet. I desember 2015 ble planen revidert og skiftet navn til «Livets siste dagar».

I Dagens Medisin stiller professor Bettina Husebø ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin i Bergen spørsmål om bruken av tiltaksplanen. Hun har vært medforfatter i en oversiktsartikkel som hadde til hensikt å oppsummere kunnskapen om LCP i sykehjem.

Tolv studier ble inkludert i studien, men hvor de hevder at ingen av disse viser at LCP er testet for sykehjemspasienter og personer med demens. De konkluderer på bakgrunn av dette at LCP ikke er tilpasset behovene hos denne pasientgruppen, og er derav heller ikke en forskningsbasert metode. Denne konklusjonen er jeg ikke enig i.

ULOGISK SPRANG. Det som blir problematisk med denne konklusjonen, er at de automatisk overfører det empiriske resultatet til å gjelde for det ontologiske domenet. Det vil si at de tar et sprang fra å si at «ingen av de tolv studiene viser at LCP er testet for sykehjemspasienter og personer med demens» til å si at «LCP er ikke tilpasset behovene til denne pasientgruppen». Dette spranget er ikke logisk mulig, nettopp fordi det mangler studier som kan gi denne kunnskapen. Som forskere bør vi være forsiktige med å konkludere med hva som er i det ontologiske domenet før vi har nok «bevis» for det.

Et mer logisk resonnement ville ha vært å si at ingen av de tolv studiene viser at LCP er testet for sykehjemspasienter, derav mangler en forskningsbasert kunnskap vedrørende bruken av LCP til denne pasientgruppen. Det er derfor ukjent hvorvidt LCP er tilpasset behovene til døende pasienter i sykehjem.

Det er også verd å merke seg at det er LCP-versjon 11 som har vært i bruk i Norge, og nå den reviderte planen «Livets siste dagar». Mye av forskningen som har vært gjort internasjonalt, omhandler imidlertid versjon 12. Det samme gjelder kritikken som har blitt løftet frem vedrørende LCP. Ønsker vi å få kunnskap om LCP i den norske konteksten, må vi derfor ut i feltet og undersøke hvordan den norske versjonen brukes til norske sykehjemspasienter.

FORVIRRENDE. I konklusjonen kommer det også frem at ingen av de tolv inkluderte studiene kan gi forskningsbasert kunnskap om LCP til sykehjemspasienter og personer med demens. Dette synes jeg er underlig med tanke på at samtlige studier gir kunnskap om LCP i denne konteksten, og hvor flere av studiene viser positive effekter og erfaringer i favør av LCP. I resultatkapitlet kommer det imidlertid frem at den egentlige hensikten med studien har vært å undersøke hvorvidt det finnes prospektive- og RCT-studier som kan validere bruken av LCP i sykehjem. Når en da undersøker designet i de inkluderte artiklene (ikke-kontrollerte før- og etter intervensjons-design; mixed method-design; retrospektivt design; metodologisk design; kvalitativt design), forstår en hvorfor samtlige studier er blitt merket med «svakt evidensgrunnlag», og at det konkluderes med at det ikke finnes forskningsbasert kunnskap. Det jeg derimot har problemer med å skjønne, er hvorfor studiene i det hele tatt ble inkludert når ingen av disse designe ne er ansett som brukbare til å validere instrumentet?

PARADOKS. Når det er sagt, så er det også underlig at denne type design (prospektive- og RCT-studier) vektlegges så høyt i validering av instrument, når det er allment kjent at det er knyttet store utfordringer med å gjennomføre slike studier hos denne pasientgruppen. Da tenker jeg på at det er vanskelig å innhente samtykke hos døende og at mange av pasientene ikke vil klare å gjennomføre hele studien på grunn av kort forventet levetid. Konsekvensen blir da at den totale mengde data blir lite, og ofte av dårlig metodisk kvalitet. På bakgrunn av dette mener jeg at å basere validering av instrument på bare prospektive- og RCT-studier, vil derfor være forskningsmessig uforsvarlig.

Jeg mener at tiden er overmoden for at også mixed-method- og kvalitative studer har sin rettmessige plass i validering av instrumenter. Det er et paradoks at vi på den ene siden anerkjenner denne type design som forskningsbasert kunnskap, mens vi på den andre siden ikke anerkjenner kunnskapen i validering av instrument.

KUNNSKAPSBASE. Husebøs artikkel ble innsendt i november 2016. I ettertid har det kommet flere studier som omhandler LCP i sykehjem, og som konkluderer med at LCP er et godt og nyttig verktøy, men som også peker på en del utfordringer knyttet til bruken av den. Jeg mener at studiene som er inkludert i Husebøs oversiktsartikkel, i tillegg til studiene som har kommet ut i ettertid, viser at vi har forskningsbasert kunnskap vedrørende LCP til sykehjemspasienter, og som kan bidra til å validere instrumentet. Men betyr dette at vi har nok kunnskap til å si at LCP er tilpasset sykehjemspasienter og personer med demens? Og: Har vi nok kunnskap til å si at den er et forsvarlig instrument å bruke til denne pasientgruppen?

Til dette vil jeg svare nei, fordi kunnskapsbasen vi har i dag er for liten til å komme med disse konklusjonene. Dette er også noe av grunnen til at jeg i mitt doktorgradsprosjekt valgte å forske på LCP/«Livets siste dagar i sykehjem». Hvis flere forskere går sammen om å forske på effekt og bruk av tiltaksplanen i den norske sykehjemkonteksten, vil den eksisterende kunnskapsbasen etter hvert bli utvidet. Da vil en også samle nok «evidens» til å kunne bevege seg over i det ontologiske domenet, og dermed også ha mulighet til å konkludere med hvorvidt planen er tilpasset behovene til døende sykehjemspasienter og personer med demens.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2017